Kittelsen i nasjonale media i jubileumsåret

«Det er en vakker uro her», skrev Vårt Lands kulturredaktør Olav Egil Aune etter å ha besøkt Blaafarveværket rett før utstillingen åpnet i mai i år.

Farvel, da mor

Utstillingen ble viet ikke mindre enn fire sider i avisen og det konkluderes med at «Sommerens kunstbegivenhet i Norge er utvilsomt utstillingen på Blaafarveværket i Modum …».

Vi har sett litt på hvordan Kittelsen er mottatt blant kulturjournalister og kunstkritikere i sommer.

Etter Svartedauen. Gamle hus på Sole.

Særlig er Aune opptatt av Kittelsen som formidler av alt det nærmest usynlige – «Kittelsen velger sjelens ‘realiteter’ – ikke realismens – han er en slags sjelens arkeolog, som leter etter det som former oss. Det ligger i sakens og ordets orden at han finner det i naturen. Mye av det som møter oss på Blaafarveværket akkurat nå, handler om mellomværet mellom menneske og natur, den naturen vi alltid og praktisk talt uten unntak venter tilbake til, ikke minst i krisetider – som kanskje er nå?»

På veien til Gilde i Troldslottet, 1904

At Kittelsen har en særlig relevans for oss mennesker i dag, er et tema som også berøres av Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og fast kunstkritiker for Klassekampen. Han skriver at Kittelsens kunst ikke hanller om en «tilbakeskuende idyllisering av fortid», men at han er «en symbolist som lager allegorier over et samfunn i endring, der en hel mytologi knyttet til agrarsamfunnet var i ferd med å forsvinne. Han er best når han skildrer den moderne angst og de sosiale og psykiske spenninger bruddet med fortiden medfører. Det gir ham, ved siden av Munch, en selvsagt plass som vår mest sentrale litterært orienterte symbolist». Han skrev også at «Den årlige sommerutstillingen på Blaafarveværket er selve sommerutstillingen i Norge. Den er blitt en institusjon ingen har greid å komme i nærheten av i popularitet» og at «årets utstilling av Kittelsen overgår det meste av hva vi har sett på Blaafarveværket.»

Aftenpostens Kjetil Røed har tatt utgangspunkt i Kittelsen og forholdet til det nasjonale: «Mange har knyttet Kittelsen til det særegent norske, men det er kanskje mer spennende å betrakte ham innenfor en større sammenheng. Portrettet av ekornene i Vinterkveld kan naturligvis sees som tre enkeltdyr, men kan like gjerne sees som en sekvensiell analyse av et dyrs bevegelsesmønster. … Kittelsen skaper et tvisyn på naturen, hvor fantasi og virkelighet kan skues i samme figur – vi ser udyret, men treroten oppløses ikke i fantasien. Det er vi som skaper trollet, sier Kittelsen. Forvandlingen finner ikke sted i bildet, men i vår fantasi. … Kittelsen befinner seg i hjertet av det norske, men peker samtidig ut av det. Bak Norges forestilte fellesskap – hinsides de eventyrene vi liker å speile oss i – skjuler det seg en virkelighet – en trerot – som krever helt andre fortellinger».

Trollet som grunne rpå hvor gammelt det er

Også Oda Bhar har tatt utgangspunkt i Kittelsens eventyrlige verden og kan i Dagsavisen skrive at «dette er en utstilling jeg anbefaler varmt. Selv bilder vi kjenner så godt at de nærmer seg klisjeer, viser nye dimensjoner når originalene kan studeres i detalj. Kittelsen benytter helst en blandingsteknikk hvor tørre medier som blyant, kull og pastellkritt kombineres med fuktige som akvarell, penn og lavering». Her lykkes han langt bedre enn i oljemaleriene, som ofte virker stive og klønete». Denne skepsisen til Kittelsen som oljemalerier deler Bhar for øvrig med Røed, som har karakterisert et av Kittelsens bilder «sjablonaktig».

Bøker som blir utgitt av museer møter sjelden en litteraturkritikers interesse, men et unntak er gjort av Lillian Reif i magasinet Kunst. Hun omtaler tekstene i boken som «personlige og sterke. Forfatterne presenterer på hvert sitt vis meget leseverdige tolkninger av Kittelsens liv og kunst, og bruker sin ekspertise til å sette sitt eget preg på fortellingene.» I en ellers rosende anmeldelse påpekes at boken «kunne ha blitt vist i et større format enn noen av de altfor små illustrasjonene i denne boken. Men så får man heller ta turen til Blaafarveværket og se originalbildene der».

Originalbildene som vises på Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Koboltgruvene er det også mange som har sett. Det samme gjelder utstillingen «Kittelsen 100 år etter» som vises på Lauvlia i Sigdal. At Kittelsens 100 års markering er en begivenhet som vekker interesse, bør være hevet over enhver tvil.

Sverre Følstad, MA, kunstfaglig medarbeider ved Blaafarveværket

Siterte artikler:
Olav Egil Aune. «Det er en vakker uro her», i Vårt Land, 27. mai 2014.
Øivind Storm Bjerke. «Grufullt vakkert», i Klassekampen, 23. juli 2014.
Kjetil Røed. «Mellom drøm og virkelighet», i Aftenposten, 24. mai 2014.
Oda Bhar. «Nervøsiteten i naturen», i Dagsavisen, 24. juli 2014.
Lillian Reif. «Poetisk om Kittelsen», i Kunst 2014:03.