Askeladd og troll

For Kittelsen-interesserte knyttes det stor interesse til Arnhild Skres store biografi om Theodor Kittelsen, som forelå 2. november.

Arnhild Skre

Arnhild Skre

2015. Skre har tidligere skrevet en rekke mindre tekster om Kittelsen, og har solid erfaring som biograf, blant annet med bøker om Ragnhild Jølsen og Hulda Garborg. Det forventes at biografien både nyanserer og utdyper bildet av mennesket Th. Kittelsen. Vi har hatt en liten samtale med Arnhild Skre, og stilt noen spørsmål i forkant av lanseringen. Boken er nå tilgjengelig i bokhandelen.

Hva mener du med å gi boken undertittelen Askeladd og troll?

Arnhild Skre:
– Vi tenker gjerne på Askeladd og troll når vi tenker på Kittelsen. Hans verk består av eventyrtegninger og de mange bilder som ble laget med basis i

Fra Haugtussa, 1895

Vignett benyttet i Haugtussa, Pan, 1895

dette. Troldskab-serien er jo nærmest en katalog over norske, mytiske vesener. Men tittelen går også på en karakteristikk av personen. Det passer bra på ham. Han er en mann med en utrolig flaks i livet. I barndommen er han nærmest en som ligger og roter i asken, og man prøver å sette ham til forskjellige nyttige ting. Kittelsen hadde jo en meget velutviklet evne til å skaffe seg gode hjelpere. Slik er han en Askeladd. Trollsiden går mer på hans eksplosive temperament, og at han etter hvert trekker seg tilbake. Kittelsen er på mange måter et moderne menneske. Han bryter opp og bruker lang tid på å finne ut hva han skal gjøre. Og så vinner han prinsessen, som han sier, idet han giftet seg med Inga.

Den første som fikk øye på Kittelsens evner var Diderik Maria Aall, som var en interessant person. I Arendal var han en betydelig samfunnsaktør, som viste et stort samfunnsansvar. Etter hvert blir han sentral innenfor det kunst-Norge som utformes i denne tiden – både kunstpolitisk og institusjonelt. Overfor Aall kunne Kittelsen etter hvert også uttrykke seg om kunst. I de formative årene fra midt på 1870-tallet er brevene til Aall hovedkilden til Kittelsens kunstsyn. Aall døde til samme tid som Kittelsen giftet seg, og det ble en sorg i lykken. Andreas Aubert ble en annen viktig støttespiller. Med mild stemme kan han både rose og refse Kittelsen, på tomannshånd eller på trykk. Hvilket bilde som offentligheten fikk seg presentert av Kittelsen er et viktig og nytt innslag i denne biografien.

Theodor Kittelsen er en person som mange mennesker har et forhold til. Jeg antar også du hadde et bilde av hvem Kittelsen var innen du begynte dine undersøkelser. Hva overrasket deg mest i arbeidet med biografien?

Fra Wessels Hundemordet

Fra Wessels «Hundemordet»

– Mitt bilde av Kittelsen ble formet av mine møter med Wessel-illustrasjonene. Asbjørnsen og Moe kjente jeg mest fra 1879-utgaven, der Kittelsen ikke var med. Min oldefar hadde kjøpt boken. Den stod på hytta og jeg maste veldig om å bli lest for. Særlig pannekaka var viktig. En gang ingen ville lese for meg brukte jeg boka til å knuse kjøkkenvinduet. Så fikk jeg lære meg å lese selv. Gotiske bokstaver innen jeg begynte på skolen. Mine foreldre må ha fått Wessel-utgaven av min onkel, antakelig i 1956 eller 1957. Pappa leste høyt og vi hadde stor glede av den. Det var artig og voldsomt. Etter hvert leste jeg den selv. Bildet av tegneren og teksten smeltet veldig sammen. Kittelsen gjorde Wessel norsk. Det var en rå kultur i Det norske Selskab i København. Dette løftet Kittelsen frem til oss i en fantastisk tolkning. Forleggeren Boyesen, som tidligere hadde utgitt Holberg, var derimot ikke fornøyd.

Etter hvert ble jeg kjent med eventyrtegningene. Det som er verdt å merke seg er hvordan Kittelsen ikke bare utviklet trollet, men også førte vanlige, fattige folk inn i kulturarven. Smørbukk er jo noe av det første han tegninger. Kittelsens fattigfolk hadde hull i buksa. Hos Werenskiold ser vi rikere bønder og konger. Hos Kittelsen foregikk en viss demokratisering. Hans eventyrtegninger er en virkelighetsskildring. En magisk realisme. Det har vært spennende å gå inn i. Se hvordan folkekulturen og kulturarven kommer i en ny tapning. Han leste mye og brukte stoffet godt, både Svartedauen og Tirelil Tove bygger på Andreas Fayes samling av sagn.

For å tydeliggjøre Kittelsen, har vært nødvendig også å se på andre kunstnere i Kittelsens samtid, som Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Christian Skredsvig, Harriet Backer, Erik Werenskiold, men også, selv om det er i en mindre grad, Asta Nørregaard og Kitty Kielland. Dette er en gullaldergenerasjon. Denne gruppen tydeliggjør hva som er Kittelsen særpreg. Han demokratiserer, han utvikler en særegen holdning til mytologien. Vi kunne også sagt at han trekker nye utkanter inn i kunsten, men han var ikke alene om å vise Lofoten. Det hadde andre gjort før ham.

Kan vi si at Kittelsen var en kunstner som hadde overblikk over hva som skjedde innenfor kunsten i sin samtid?

Streik

Streik

– Med maleriet Streik begikk han sin første radikale kunstpolitiske handling. Kittelsen var en München-student og dette hadde dramatisk preg fra München, men var jo ikke et münchenmaleri. Bildet ble det første tendensmaleriet i norsk kunst og noe ingen rundt ham holdt på med. Streik ble godt mottatt i München og senere i Kunstforeningen. Christian Krohg var jo svært begeistret. Kittelsen brakte et nytt tema inn i kunsten. Senere kom japonismer, symbolisme og nyromantikk. Med Troldskab var han også forut for sin tid, men den serien tok det veldig lang tid å få publisert, så Kittelsen var ikke først lenger når den kom i 1892, som han ville vært i 1887. Kittelsen uttrykte seg sjelden om kunst, men tok tidlig tendenser opp i sin kunst.

Tolv Mand i Skove (fra Tirelil Tove), 1900

Tolv Mand i Skove (fra Tirelil Tove), 1900

I brevene ser vi at han følger godt med. Blant annet tegnet han for det fantastiske kunstbladet Pan, der han illustrerte Garborgs Haugtussa for et internasjonalt publikum. Det virker nok som om Garborg mente Kittelsen ikke forstod Haugtussa. Og Ibsen mente vel at Kittelsen ikke forstod Peer Gynt. Hos forfatterne har det ligget andre intensjoner enn hos eventyrfortellerne, der Kittelsen synes å lykkes.

Et av Kittelsens mest særegne kunstneriske bidrag er hans mange blandingsteknikker med naturmotiver. Disse ble viet stor plass på hans utstillinger. Allikevel er det ofte eventyrtegneren som blir vist oppmerksomhet. Hvordan tror du han opplevde dette?

– Det var eventyrillustrasjonene og satiretegningene hans som var publikumsmagneter. Folk ville vel ha underholdning. Ser vi på de store utstillingene, slik som den i 1904, ser vi at anmelderne trekker frem flere aspekter, men i omtalene som er skrevet for å trekke folk, så er det vittighetstegningene og eventyrtegningene som blir nevnt. Han fikk en slags lavkulturell profil, som skulle fenge og glede folk. Da Kittelsen ble intervjuet i 1904, trakk han i stedet frem stemninger og det mystiske i naturen som det sentrale. Det er sjelden Kittelsen var så klar i synet på sitt eget kunstneriske program.

Fra Jomfruland, 1893

Fra Jomfruland, 1893

Jeg mener at 1890-årene er tiden da han laget sine største ting. Det var en fantastisk periode i hans kunst. Et verk som Jomfruland fra 1893 er virkelig flott. Olaf Schou kjøpte jo dette – og senere, da han bestilte en ny serie – ber han om at Kittelsen skal stå helt fritt, men helst lage noe i stilen fra Jomfruland. Det var da han skapte Tirelil Tove. Der ser du Kittelsens veldige evne til å skape mystikk – og uhygge – ut av et fåtall virkemidler. Hva gjør dette så uhyggelig?

I Svartedauen har han døden, skjelettet osv. Men hva gjør Tirelil Tove nifs? Det er noe illevarslende i disse bildene. De tolv tømmerhuggerne i skogen. Hva er skummelt med en gjeng mannfolk i skogen? Et lavt sollys. En øks. Et øye som ser rett på tilskueren. Det er slike nedtonede virkemidler som Kittelsen behersker. Men ujevn var han. Andreas Aubert omtalte ham som en kunstner du kan se ikke har rørt støvet på sommerfuglens vinger, samtidig som han er i stand til å ødelegge selv de beste arbeider med overdrivelse.

De siste eventyrillustrasjonene hans bruker å bli vurdert som svake, men jeg liker dem godt. Laveringene er fine og det samme gjelder mange av

Jomfru Maria og svalen

Jomfru Maria og svalen

strektegningene. Strektegningene er kanskje påvirket at han begynner å bli syk. At han ikke lenger kan tegne på den fine måten. Samtidig er det kommet inn en forenkling i kunsten på flere måter. Det utpenslede, detaljerte er ikke lenger så viktig. Kittelsens form samsvarer med det moderne, samtidig som det kan ha vært helsegrunner til at bildene ble slik. Jeg vil gjerne vise utviklingen hans og sette den i en kontekst, samt vektlegge kildebaseringen. Biografien byr på en del endringer av tidligere fortellinger, samt utdypninger.

Kittelsen kjenner vi fra før. Vil din biografi gi oss et nytt bilde av Kittelsen?

– Hølaas’ fortelling hviler tungt på memoarboken Folk og Trold, og samtalene han hadde med enkefru Inga og Kittelsens søster Thea Schøyen. Undertittelen Minder og Drømme er en god karakteristikk av Kittelsens selvbiografi. Det er ikke alt som er realistisk i denne boken her, noe Kittelsen var åpen om. Hølaas har hatt tilgang på mange brev, men en biografs oppgave er ikke bare å lokalisere kilder, men også stille seg spørsmålet om hvordan disse skal brukes. Mye hos Hølaas støtter en hovedfortelling om Theodor Kittelsen som en misforstått og ille behandlet kunstner. Dette har nok søsteren Thea også støttet ham i. Inga har naturligvis merket den vanskelige økonomien. Kittelsen var fattig, men fattig i forhold til hvem? Han var ikke fattig på den måten husmannen var. Hans egen versjon er ukritisk blitt viderefortalt frem til nå. Hver tid har sin Kittelsen. Vi tilfører alle noe.

Askeladd og troll

Askeladd og troll

Jeg har gått gjennom nye kilder, belyser ham fra flere sider, og tror jeg kan by på et mer nyansert bilde både av personen, av samtidens syn på ham og av kunsten og kunstnerkårene. Og – husket jeg å si det – biografien er rikt og til dels overraskende illustrert.

Arhild Skre i samtale med Sverre Følstad, oktober 2015.

NorwayEnglish