Det lekne norske mennesket – melankoli og humor hos Th. Kittelsen

Humor er ofte misforstått. Jeg skal skrive om Theodor Severin Kittelsen i anledningen at det er hundre år etter hans død, men jeg begynner bredt og vidt med å hevde at humor slett ikke er en spøk.

Finn Skårderud

Finn Skårderud

Humor er ei blott til lyst og til for å underholde. Om vi nærmer oss humor på seriøst vis, vil vi raskt se at den får oss til å smile og le ikke bare ved å bygge på det lystfylte, men vel så viktig ved å omsette noe smertefullt til en psykologisk langt mer tålelig form. Humorteori er en helt egen disiplin, ikke nødvendigvis morsom, men omfattende og svært interessant. Der er det en gjennomgående forståelse at komedie og tragedie er to sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre.

 

De er mange, teoretikerne, men de skriver på forskjellige vis om det samme. Nietzsche mente at mennesket er så ulidelig lidende at det måtte finne opp latteren. Freud skrev en helt bok om vitsens rensende psykologi, og begynner med galgenhumoren. Den dødsdømte er på vei til skafottet en mandag, og sier at denne uken sannelig begynner sannelig bra. Kierkegaard minner oss om at livet er komisk på grunn av alle dets motsetninger, paradokser og konflikter. Bergson, den franske filosofen, med boken Le rire (Latteren), skrev om hvordan latteren er umiddelbart smertestillende for hjertet. Koestler skriver om hvordan humor er ”double mindedness”, flere tanker og følelser samtidig. Og ikke minst skriver Immanuel Kant om hvordan humor handler om en frivillighet til å sette seg selv i en mental posisjon hvor ting kan sees kan på andre vis enn en er vant til. Den franske modernistiske poeten Baudelaire skrev i 1855, to år før Theodor Severin Kittelsen ble født, at både latteren og tåren ble født ved at mennesket ble kastet ut av Paradis.

Og så finnes det selvsagt mange former for humor, fra den varmeste og empatiske; via at vi humrer over skadefryd og den kroppslige krenkelsen, som når Chaplin blir slått og hundset; til den kjøligste ironien; og mange flere former.

Den aller første klovnen i våre liv er vår mor. Hun forsøker med karikert mimikk og grimaser å lede det gråtende spedbarnet fra en negativ følelsesmessig tilstand til en positiv. Smil reduserer frykt, og latter reduserer aggresjon.

Hvorfor en slik innledning? Fordi jeg tenker det er høyst relevant, en bærende spenning, når vi skal nærme oss Kittelsen som kunstner og person. I denne teksten leses verker og biografi bevisst flytende om hverandre og over i hverandre. Og her påstås at Kittelsen var et lekent norsk menneske, men hvor lekenheten også handler om en kunstnerisk og psykisk strategi for å gjøre menneskelig ubehag til noe langt mindre ubehagelig. Slik kan det kanskje bli lettere å tåle, å kontrollere følelser, men også å kommunisere. Kittelsen har jo sannelig kommunisert til oss. Han har jo ikke bare truffet noe hos oss, men også formet oss. Han har formet vår forståelse av oss selv som norske. Mer om det mot slutten.

La meg gjøre rede for den følelsesmessige bredden i hans kunstnerskap.

Kittelsen er en musserende kunstner. Han leker og fyller det norske landskapet med sine trollete fantasier. Han finner jo opp en helt ny norsk underjordisk fauna med sine illustrasjoner av hvordan nøkker og troll ser ut. Og når han er i det mer menneskelige, karakteriserer han ofte ved å karikere. Han lar de menneskelige konfliktene og dårskapene få komisk og spydig dyreham.

 

Genialt! Fra "Har dyrene sjæl?"

Genialt! Fra «Har dyrene sjæl?»

Serien med tjue illustrasjoner fra 1893 i Har dyrene sjæl? var et sosialsatirisk gjennombrudd for ham. Bildet Genialt! viser den bokstavelig talt grønne gresshoppen som selvutnevnt geni som beundrer sitt eget verk, med grønn sol og mest annet grønt, men borgerskapets sleipe kunstpublikum er snegler som snegler seg inn på verket. Og i parodien Syg kjærlighed, nå med reptiler i hysteriform omfavnelse med utstikkende kroppsdeler og veltet vinglass, fikk Oda Krogh og Hans Jæger så bohemhatten passet. Kittelsen ga dyrene menneskelige egenskaper lenge før Walt Disney og Gary Larson. Det implisitte retoriske spørsmålet i disse bildene er altså ikke om dyrene har sjel, men hvor dyrisk den menneskelige sjelen er. Og når han her fremstiller dyrene som menneskelignende, er det altså krypdyrene han tyr til. Å skildre mennesker som kryp har noe åpenbart aggressivt over seg. Med reptiler som fortellende inngang, og Kittelsen er generelt svært litterær i sin kunst, blir vi gjennom en slik karikaturenes retorikk stilt viktige spørsmål om menneskelig sjeleliv – og ikke minst menneskelig dårskap.

Kittelsen er også gotisk. Han er gotisk slik vi ofte bruker dette begrepet om skrekkvisjoner. Hans debut på trykk er når han i 1881 får publisert sitt vasstroll, monstrøst, jævlig og bitte litt latterlig. Han er så gotisk at svartmetallfolket har tatt ham til seg. Varg Vikernes og hans band Burzum brukte illustrasjoner av Kittelsen på CD-omslag på 1990-tallet. Bandet Solefald hentet ikke bare illustrasjoner, men også sitt navn fra ett av Kittelsens bilder. Og Blaafarveværket lånte sist år ut et Kittelsen-bilde fra samlingen til en utstilling i Luxemburg og Paris hvor det ble plassert sammen med nye bilder fra denne svarte rockens fascinasjon for det makabre og brutale.

Kittelsen ble sammen med Erik Werenskiold den store illustratøren av våre norske folkeeventyr. Kittelsens troll er både skumlere og mer lekfullt laget enn Werenskiolds. Kittelsens illustrasjoner får meg til å tenke på en psykoanalytisk tekst. Den østerriksk-amerikanske psykologen Bruno Bettelheim har skrevet boken The uses of enchantment. The meaning and importance of fairy tales. Her skriver han om den psykologiske nytten av at barn utsetter seg for eventyrenes skremsler, med død, vold, avhugde hoder, hekser, troll og skrømt. Han skrev især om de skumle tekstene samlet av de tyske brødrene Grimm. Ett av deres mest kjente eventyr er Hans og Grete. Her finnes ikke bare en kannibalistisk heks, men noe vel så skummelt: morderiske stemødre. Heksen planlegger å ete opp Hans og Grete, men de kløktige barna lykkes med å kverke henne i stekeovnen. Bettelheims ide er at når barn på symbolske vis, i eventyrene og deres illustrasjoner, omgås temaer som død, vold og ondskap, så får de øvd på det eksistensielt vanskeligste. Slik kunstnerisk omgang kan nettopp bidra med kompetanser til å håndtere frykt og angst. Det vonde blir ikke stuet vekk og tabuisert, men luftet på håndterlige vis.

Det vanskelige skal ikke først og fremst eksorseres – drives ut som om det var onde ånder – men ekserseres – tas frem i lys og luft for at det bedre skal tåles. I et jubileumsår må det være lov å påstå at i slike henseende er Kittelsen langt bedre enn Werenskiold. Sistnevntes troll blir litt for dumme og ufarlige. Det skal da straks innskytes at Kittelsen også laget mange godmodige troll, riktig trivelige og sikkert triveligere enn mange mennesker.

Og ikke minst: Kittelsen er vidåpen for melankolien. Han gjør det uten unnamanøvre, til forskjell fra slik vi ofte forsøker i våre egne liv. Hans bok Svartedauen er kanskje det kunstnerisk mest helstøpte han laget. Det er en bilde- og diktsyklus som tar utgangspunkt i pesten som gikk fra bygd til bygd. Hovedfiguren er Pesta. Døden kommer som kvinne hos Kittelsen. En slik kjønnhethet kunne den fortolkningsivrige biografisk interesserte helt sikkert få mye ut av det. Jeg lar det ligge.

Et annet, og perfekt bilde, er Sorgen fra omkring 1900. Det er laget i sort stift og med lavering, som altså betyr skyggelegging. Det er minimalistisk enkelt i sin form og overtydelig i sin fortelling, om tungt landskap, ensomhet og en ferd uten klart mål.

Sorgen

Sorgen

Kittelsen er altså en åpen kunstner. Han er åpen i betydningen av at han åpner seg for store deler av den menneskelige paletten av følelser. I mitt fag kalles slikt gjerne følelsesbevissthet. Følelsesbevissthet er en viktig kompetanse for at følelsene ikke skal fare altfor vilt av gårde med oss. Kjenner vi ikke oss selv godt nok, blir vi fort i våre følelsers vold. Følelsesbevissthet viser til evnene til å gjenkjenne forskjellige følelsesmessige kvaliteter og å gi dem en form så de både kan håndteres av oss selv og formidles til andre. I vår hverdagslige omgang er den sedvanligste formen språket vårt. Det er en forskjell på å kjenne en voldsom indre og kroppslig uro og å kunne formidle at ”jeg er svært bekymret”. For billedkunstneren er det også bildene. Men Kittelsen som kunstner var også en som skrev. Han jobbet i begge medier. I boken Folk og trold har han eksempelvis følgende dikt om ekkoet.

”Er da livet bare sorg?”
Tungt ifra det mørke gjemme
svarte der en lukket stemme:
”Bare sorg.”

Som billedkunstner er Kittelsen ofte best i den emosjonelle paletten når han arbeider i svart-hvitt. Og det blir mest liv når han arbeider i papir, i tegning og akvarell. Han lyktes aldri helt med oljemaleriene.

Jeg ser på Kittelsens bilder. Jeg blar i bøkene, og jeg klikker meg rundt omkring på internettet. Ikke minst gleder jeg meg over ferske anskaffelser fra to antikvariater. På det ene dristet jeg meg til å kjøpe en førsteutgave av Har dyrene sjæl? Mens jeg skriver dette, har jeg lagt de tjue illustrasjonene utover gulvet på mitt arbeidsværelse. Og jeg lukker døren for husets dyr. Det er ingen barn i huset for tiden, men hadde det vært det, hadde jeg også lukket for dem. Det ville selvsagt vært for å skåne disse originale bildene fra hundelabber, katteklor og uvørne barnehender. Men det er også et annet poeng. Dette er bilder som er båret frem av Kittelsens kontakt med det barnlige i seg, men de henvender seg til voksne.

 

Fra Svartedauen

Fra Svartedauen

På det andre antikvariatet fikk jeg tak i Svartedauen. Jeg blar, ser og tenker. Og jeg tenker nettopp på Kittelsens åpenbare åpenhet; på hans evner til å sanse, ta inn og å forestille seg. Omtrent når vi er tre eller fire år gamle, utvikles den menneskelige hjernen slik at vi evner å forestille oss ting. En pinne kan raskt bli til en tryllestav eller et våpen, og en banan blir en mobiltelefon som man kan ringe farfar med. Men så blir den plutselig banan igjen – og spist. Når vi vokser til, mister vi noe av den friske barnlige evnen til å dikte og late som. Vi blir mer saklig opptatt av forskjeller på bananer og telefoner, og at slik frukt er dårlig til å ringe med. Men slike forestillingsevner er grunnlaget for det som blir vår fantasi. Og de er grunnlaget for å forstå at vi ser verden forskjellig. Jeg kan forstå at du og jeg ser samme fenomen på forskjellige vis. Du tar inn verden på dine måter, og jeg på mine måter. Det er faktisk en svært viktig del av vår etikk at vi forstår at vi forstår samme verden på forskjellige vis – og respekterer det.

Vi er altså forestillende og fantaserende individer. Noen voksne har åpenbart fått mer fantasi i gave enn andre. En slik fantasifull åpenhet for verden kan være tvetydig. Den åpne sanseligheten kan berike ens verden, ved at man fornemmer og ser mer enn andre. Men åpenheten for vrangsider kan være smertefulle. Det er korte veier fra sanselighet til sårbarhet, fra fantasi til paranoia. Jeg ser på Kittelsens bilder, både de komiske og de tragiske og alle de andre, og tenker at han vet en del om dette; også når det blir i overkant skremmende.

I samlete verker er det mye lek og frodig fantasi. Han har kontakt med det levende. Men det er også angst. Kittelsen fikk oss til å se norsk natur på nye vis, mer fortryllet. Men kunstnerkollega Christian Skredsvig skrev i 1918 om Kittelsen at

… han var ræd Naturen. Det var vel igrunden Angsten for det store og stille i Naturen og Menneskene, som skapte den forunderlige Mystikk i hans Kunst.

Jeg forsøker meg på en Kittelsen. En av de kveldene jeg skrev på denne teksten, forsøkte jeg å ta en Kittelsen. Jeg tenkte at nå skal jeg forsøke å gå inn i skogen og forsøke å se med øyne som ligner hans. Jeg bor ved et stort vann, innenfor grensen til Nordmarka i Oslo.

Det var en spesiell kveld. Det var nært midnatt, og det var en kombinasjon av tåke og måneskinn. Jeg så på kvister som var tynget av våt snø. Jeg gikk med hunden løs. Den er svart og således nærmest usynlig i natten. Hun var glad og løp rundt. Plutselig kunne hun komme tilbake til meg, for å sjekke at vi var to, og jeg kunne bli overrasket over dette svarte vesenet som plutselig dukket opp. Vi møtte noe underlig, hodelyktløst og ganske så stort som beveget seg på den tåkelagte stien. Det viste seg å være et par som var tett omslynget. En nattdate altså.

Det var fascinerende å late som om jeg var Kittelsen på sen kveldstur i skodde og vinterlig tøvær. Jeg ser hans sanselighet og kreative angst i

Kornstaur i måneskinn, 1900

Kornstaur i måneskinn, 1900

fortolkningene av kvister, trær og formasjoner. Men jeg ser også at han har læ
rt oss å se. Hva vi ser, er ikke minst kulturell lærdom. Vi lærer det av våre foreldre, de som er nær oss. Men vi lærer det også av våre kunstnere. Kittelsen har lært oss at en hesjestaur kan være begynnelsen på et troll.

Uro. Å hevde at en personlighet er motsetningsfull, er nærmest en klisjé. Hvem av oss er ikke det? Og vil vi ikke være det? Det endimensjonale mennesket vil vi ikke identifiseres med. Men påpekningene om det motsetningsfulle er ekstra mange og sterke om Kittelsen. Mine sentrale kilder for å nærme meg biografisk har vært Theodor Kittelsen. Den norske faun av Odd Hølaas, datteren Ingrid Treider Kittelsens Tirilil-Tove. Minner om Th. Kittelsen og hans hjem og især Holger Kofoeds og Einar Øklands Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren. Den aller største hjelpen til å nærme meg Kittelsen og hans psykologi har jeg fått av Øklands briljante bidrag i denne sistnevnte boken. Det er ikke overraskende. Han er en virkelig Kittelsen-entusiast, selv et kreativt skrivende menneske, og han har faglig bakgrunn som psykolog.

Hvilke motsetninger er det tale om? Datteren beskriver faren som en meget varm familiemann, og det var en gjengs oppfatning at han var en god ektemake for sin Inga. Han var omsorgsfull og sosialt omgjengelig. Og forlegen, skriver Christian Skredsvig:  Han var mager og tynn. Et skarpt ansikt, usedvanlig lyse, blå øine. Han satte seg bare en tredjedel inn på stolen, urolig og forlegen. Erik Werenskiold nevner også uroen: … nervøs, urolig og omskiftelig. De samme kildene beskriver også et voldsomt temperament. Skredsvig mente at Kittelsen kunne være det sinteste mennesket han visste om, og Einar Økland viser igjen til Werenskiold som hevdet at Kittelsen tidvis kunne være ”ond”.

Kontrollert grandiositet. I et brev fra 1888 til kunstnerkollegaen Eilif Peterssen, som blant annet var ansvarlig for Norges riksvåpen med løven, skrev Kittelsen om Kittelsens humørmessige spenninger: Vorherre har begavet mig med et Letsind, der i visse Retninger har meget likhed med vor bekjente Landsmand Peer Gynt, hvis Krønike jeg i disse dage har begynt at illustrere. Dette Letsind veier fuldkommen op mit Tungsind, og er mig derfor en kostelig Gave. Det er rosinen i Pølsen naar det øvrige bliver vammelt.

Altså motsetningen mellom lett og tung, komikk og tragikk, humor og melankoli. I en annen sammenheng beskriver han seg selv som preget av  Stridighed, kolsal Selvtillid og Indbilskhed.

Ja, kanskje det ikke bare er riktig, men at det også var nødvendig. Når man skal leve et kunstnerliv, arbeide ensomt med sine verker, og ofte oppleve at de ikke blir solgt eller tatt godt i mot, forutsetter det kanskje en stor tro, en slags kontrollert storhetsfantasi om betydningen av det en driver med. Stor og liten, lettsinn og tungsinn, høy og lav selvfølelse er ikke nødvendigvis motsetninger, men sider av samme sak.

Kittelsen omtalte seg selv som ”en sultekunstner”. Han led av næringssorg. Det er et ord som er gått ut av språket. I hele sitt kunstnerliv var han en fattig mann. Han ble født inn i et kultivert hjem, men farens tidlige død førte til deklassering, og han opplevde seg selv som en sosial taper. Farshjemmets tidlige dannelse kunne skape en avstand til omgivelser. Selv om han levde i trange kår, kunne han frustreres over vanlige folks manglende interesse for kunst. En slik kronisk livssituasjon ble et solid næringsgrunnlag for antikapitalistiske holdninger hos en person som i utgangspunktet var et grunnleggende antiautoritært menneske.

Emosjonelt sant. Det er vel også en klisjé å hevde at en kunstner er ujevn. Å være jevn som kunstner lyder lite tillitsvekkende. Det må feiles for at man skal lykkes. Det er mangt i kunsten som Kittelsen ikke lyktes med. Jeg har allerede beskrevet oljemaleriene som noe av det svakere. Og han fant ikke sin plass i samtidens -ismer. Han dro ut i verden for å skolere seg, til München. Holger Kofoed beskriver hvordan realismens og naturalismens program ble for strengt for Kittelsen. Han ble ikke den som malte eller tegnet ”akademisk riktig”. Disse tradisjonenes krav om nøyaktig troskap til virkeligheter stengte ham inne. Personlig uro og følsomhet bidro til en fandenivoldsk selvstendighet, hvor han nettopp emosjonaliserte bildene. Kittelsen demoniserte, idylliserte, fantaserte, overdrev, karikerte eller fleipet. Det var akademisk feil, men for ham følelsesmessig sant. Kofoed beskriver hvordan Kittelsens kunst preges av liv, spontanitet og impulsivitet. Altså, tenker jeg: Rastløshet og uro som personlige trekk setter hos ham klare kunstneriske spor.

Økland supplerer en slik forståelse med at Kittelsens vansker med å følge realismens kunstneriske program kunne handle om at han som fattig og delvis proletarisert hadde altfor nær personlig kontakt med de sosiale og materielle realiteter som realismen interesserte seg for.

Trollete folk. Den sosiale og omgjengelige Kittelsen var en som kunne være svært streng med sine medmennesker. Einar Økland viser til at Kittelsen selv i sine yngre år viste til sin ”Raaskab mod sine Medskabninger”. I det hele tatt strevde han med folk. De beste landskapene hos Kittelsen er mennesketomme, skriver samme Økland. Kittelsen trakk seg unna. Han begynte som havmann og sørlending, født i Kragerø. Han bodde og arbeidet nært vannet på Skåtøy og Hvitsten, og hadde kreative år i Lofoten. Så trekker han seg innover, vekk fra folk, innover i landet og til skogen i Eggedal og Sigdal.

… her kan en ha Fattigdom og Sorg for sig selv, den slipper at bli lugtet paa af væmmelige Mennesker.

Han trekker seg inn i landet, men også innover mot noe sinnlig mørkere, gradvis mer nedbrutt av sykdom og motgang. Det var tvangsauksjon som til sist drev ham ut av skogene, til Kristiania og tilbake til vannet ved Jeløya på slutten av hans liv.

Dragen

Dragen

Kunsthistorikeren Nils Jørgen Johnsen, som i 1935 utga boken Døler og troll. Fra norsk illustrasjonskunsts historie, skriver om dette ubehaget over mennesker: Når Kittelsen, ser på menneskene , blir det gjerne noe ufjelgt og usympatisk over dem, og det bor et dumhetens eller fulhetens troll i de folkefremtoninger hans eventyrtegninger viser oss, så det later ikke til at han trives syndelig i disse omgivelser.

Kollegaen Erik Werenskiold skrev i 1917, tre år etter Kittelsens død, om hvordan grunnideene i Kittelsens produksjon hadde vært: Menneskenes løierlighet og smaalighet, ondskap og jalusi; naturens ophøiethet og uutgrundelige storhet, enten den aabenbarer sig i den vilde ur eller det snøklædte fjeld eller den minste duftende blomst; livet er usseldom og tilfældighet; dødens mystiske majestet er over oss all.

For å spisse dette utsagnet: Menneskene blir gjort små, mens naturen gjøres stor. En del av hans naturstemninger er lyriske og romantiske, mens mange av hans menneskeportretter er nedlatende. Som den årvåkne Einar Økland skriver, vises folk på avstand, med ryggen til eller i arbeid om de ikke skal fremstilles som dumme, brutale, latterlige eller stygge.

Jeg fortolker, og sikkert på glissent grunnlag, men å være følsom, i betydning sanselig åpen, er ikke nødvendigvis det samme som å håndtere følelser godt. Hans følelsesbevissthet er nyttig for en kunstner, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å leve godt med dem. Følsomheten kan også være en manglende beskyttelse og en varhet. Sinnets immunapparat er å kunne gjøre gode vurderinger av situasjoner og folk, sette tingene i deres rette sammenhenger og størrelser og få følelsene mer på plass. Slike evner til å vurdere andre, seg selv og seg selv i forhold til andre, er redskaper til å regulere emosjoner.

Slik sett er ikke Kittelsen den velregulerte og finstemte. Det er sjelden subtiliteter i portrettene, men altså karikaturer. Når menneskene oppleves som enten dumme eller farlige, kan de også bli vanskelig å omgås. Da stimuleres frykt eller forakt. Og i daglig omgang kunne han være brå, irritabel, avvisende, og kjent for å lete etter svakheter hos andre. Han trakk seg innover i landet og innover i sitt eget. Han trakk seg unna kunstlivet i byen, men også fra den nære kontakten med naboer på bygda.

Og da er det fristende å se hans dyr og troll ikke bare som en kunstnerisk vei, men også som en psykologisk strategi. Det kompliserte medmenneskelige omgår han delvis ved å gjøre folk til troll eller dyr. Vi kan forstå det som en psykologisk distanse som gir opplevelsen av en viss kontroll. Han holder det menneskelige på en artslengdes avstand.

 

Trollet på Karl Johan

Trollet på Karl Johan

Når det er bytur, er det trollet han sender til Karl Johan. Selv om byborgerne flykter i panikk og mister sine flosshatter, er det et ganske så ufarlig troll som virker bortkomment, senilt og forvirret. Troll og mennesker forstår hverandre dårlig, og begge parter ser ut til å ha det dårlig. Ibsen er riktignok uanfektet av det trolske oppstyret, opptatt som han er av sitt eget nede i bildets høyre hjørne.

Jeg ønsker slett ikke å være selvhenførende, men er selv vokst opp med et kittelsensk troll. Og med astma. Ubehaget med astma er at man tvinges til å forholde seg problematisk aktivt til det man vanligvis ikke reflekterer over: å puste. Det går ikke av seg selv, men i stedet går det dårlig. For å dempe ubehag og angst er det hensiktsmessig med noen strategier. På gutterommet hadde min far hengt opp en reproduksjon av Trollet som grunner på hvor gammelt det er. Han hadde selv laget en ramme av en av bjørkene i hagen. Mange ganger lette jeg meg frem til den minst dårlige pustestillingen mens jeg forsøkte å distrahere meg selv ved å fokusere på det urgamle skogkledte trollet. Det var en lunt og godt troll, lindrende, og til pur trøst og glede.

Nils Jørgen Johnsen skriver tilsvarende om Kittelsen og dyrene, og hvordan han i det hele tatt mer sympati for dyrene enn for menneskene. Først overfor dyr er hans medfølelse stor og hans humor befriende.

 For å spille med ordene er det fristende å si at Kittelsen er mer dyrepsykolog enn dybdepsykolog.

Peer Gynt. Henrik Ibsen var den store dybdepsykologen for det gryende moderne mennesket. Hos ham er det lag på lag, med moderne følelser som tvil og ambivalens. Ibsen, Nietzsche og Freud er i forkant av sin tid og skriver frem det nye mennesket som har forlatt sin gud, derfor er enestående og alenestående, og som er tvunget til å reflektere over seg selv og sine egne komplekse følelser.

 

Peer Gynt i Dovregubbens hall, 1913

Peer Gynt i Dovregubbens hall, 1913

Kittelsen var svært opptatt av Ibsen, i kraft av å identifisere seg med skikkelsen Peer Gynt. Og den unge Kittelsen møtte selv Ibsen i München og tegnet ham et troll. De møttes altså fysisk, men ikke kunstnerisk. Det er avstander mellom det komplekse hos Ibsen og det karikerte hos Kittelsen. Han drømte lenge om å illustrere Peer Gynt, men det ble ett av hans mislykte prosjekter, og aldri utgitt. Det treffer ikke nerven hos Ibsen og i ett av verdenslitteraturens aller største psykologiske verker. Det må være lov til å spørre hvor godt Kittelsen hadde forstått Peer-skikkelsen. Er det først og fremst eventyreren han identifiserer seg med? Hvor stor er hans innsikt i Ibsen og hans selvinnsikt i seg selv? Ser han hvor sjelelig bankerott Peer Gynt er, før han i siste akt reddes av Solveigs kjærlighet. Og de trollete skapningene hos Ibsen, de som lever i Dovrefjell og er seg narsissistisk selv nok, er av en annen støpning enn det godmodige og skogkledde trollet som hang over min astmatiske barneseng.

La meg forsøke å trekke dette sammen. Jeg vender tilbake til lek, humor og melankoli.

Theodor Severin Kittelsen arbeidet i sine yngre år en periode i Oslo, og var der i et miljø med skikkelser som Erik Werenskiold, Christian Krohg, Edvard Munch, Kalle Løchen og Fritz Thaulow. Disse satte sitt solide preg på norsk kunst. De fornyet den i forskjellige retninger, og altså Kittelsen i sin helt egen. Han er ikke den dybdeborende og introspektive, som en Munch. I stedet for å gå inn, går han en del rundt. Men ved å leke med tingene, med skjemt og alvor, gjør han mange forskjellige luner mer håndterlige.

Når vi ser en Munch, tenker vi at det er Munch. Når vi ser Kittelsen, vet vi ofte ikke at det er Kittelsen, men vi vet at det er en del av vår oppvekst og vår nasjonale mentalitet. De er en del av oss selv, i en slik grad at vi ikke reflekterer over det. Slik er naturen, slik er vi, og slik har han lært oss at troll og nøkken ser ut. Han skapte noe nytt, men formet også våre måter å se på. Kittelsen gir oss både triste og glade, frekke og aggressive mentale bilder til å håndtere de norske livene. Uten denne maler hadde ikke Norge blitt Norge, skriver Jan Erik Vold.

 

Finn Skårderud er psykiater, forfatter og professor.

 

 

Referanser

Bogdan, R. (2013). Mindvaults. Sociocultural grounds for pretending and imagining. Cambridge, MA: The MIT Press.
Hølaas, O. (1959). Th. Kittelsen. Den norske faun. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Kittelsen, Th. (1911/1997). Folk og trold. Minder og drømme. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat.
Kofoed, H. & Økland, E. (1999). Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren. Oslo: J.M. Stenersens forlag AS.
Treider, Ingrid Kittelsen (1959). Tirilil-Tove. Minner om Th. Kittelsen og hans hjem. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Dette essayet er tidligere publisert i Tone Sinding Steinsvik (red.). Th. Kittelsen 1857-1914. Utstillingsbok publisert av Blaafarveværket 2014. Teksten gjengis her med forfatterens tillatelse.

NorwayEnglish