Jubileumsåret 2014 – en oppsummering

2014 er snart over og det er på tide å oppsummere Kittelsen-året. I anledningen 100 år siden hans død har det vært et stort fokus på Kittelsen gjennom en rekke arrangementer, utstillinger og happeninger gjennom året. Her har vi plukket ut en del høydepunkter og noen anmeldelser.

Kunstneren Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kunstneren Theodor Kittelsen (1857-1914)

Januar

  • Nettsiden www.theodorkittelsen.no ble lansert i norsk og engelsk utgave på kunstnerens 100 års markeringsdag 21. januar 2014. Nettsiden presenterte program for jubileet, noe bakgrunnsstoff om Kittelsen og en rekke frittstående artikler av forskjellige bidragsytere. Siden administreres av Blaafarveværket i samarbeid med Lauvlia. Det ble også opprettet en profil på nettsamfunnet Facebook, som etter 11 måneders drift har fått 1886 «venner».
  • Foredrag ved Hans-Martin Frydenberg Flaatten og Einar Økland på Ibsen-museet.
  • Kittelsen vist på utstillingen «Nasjonale montasjer – norske bilder gjennom 200 år» i Nasjonalbiblioteket.
  • Separatutstilling på Rackstadmuseet i Arvika basert på lån fra Blaafarveværkets samling.

Februar

  • VGs lesere kåret Th. Kittelsen til Norges 64. mest betydelige person.
  • Hvitsten salong, Fluxus autonomus ble avholdt.

Mars

  • I mars gikk Blaafarveværkets bok trykt. Den er på 168 sider (med 150 illustrasjoner), der en rekke bidragsytere belyser forskjellige sider av Kittelsens kunstnerskap. Boken henvender seg til et allment publikum. Det er gitt rom for ni forskjellige bidragsytere til i boken.

Jan Erik Volds artikkel «Ekorn i sprang» inneholder de ofte siterte linjer «Uten denne maler hadde Norge ikke blitt Norge» og ble benyttet som introduksjon i boken.

Arnhild Skre arbeider for tiden på en større biografi om Th. Kittelsen, som vil publiseres på Aschehougs forlag 2015. Som det eneste biografisk orienterte bidraget til boken har forfatteren problematisert den biografiske allmennforståelsen som knytter seg til kunstneren. Den viktigste kilden til fortellingen om Kittelsens liv har vært hans enkefrue Inga (f. Dahl, 1868-1948), slik hun delte den med Odd Hølaas (Den norske faun, 1941), videreformidlet av Leif Østby (Theodor Kittelsen. Tegninger og akvareller, 1975) og delvis av Holger Koefoed og Einar Økland (Theodor Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren, 1999). I artikkelen «Kittelsens livsmyte og andre sannheter» argumenterer Skre for at Kittelsen både mottok anerkjennelse og hadde et stort nettverk som beskyttet hans kunstneriske interesser – stikk i strid med myten om den misforståtte og tilsidesatte, ensomme sultekunstner.

Trond Berg Eriksen er professor i idehistorie ved Universitetet i Oslo og har skrevet en artikkel kalt «Theodor Kittelsen – kunstner og illustratør» som belyser forskjellen mellom de originaler Kittelsen utførte og de massereproduksjoner de både ble gjenstand for og iblant var laget for. Eriksen setter også Kittelsen i sammenheng med Walter Benjamin teorier, samt skaper et omriss av Kittelsens ikoniske billedverden. Forfatteren har også vært behjelpelig med å gjennomgå øvrige bidragsyteres tekster for å kvalitetssikre bokutgivelsen.

Jérôme Lèfevre er en fransk kunstkurator og -kritiker. Han var ansvarlig for den store utstillingen «Altars of Madness» som ble vist i Luxembourg og Poitiers i 2013. Utstillingen handlet om kunst med relasjon til Black Metal-estetikk. Kittelsen var eneste historiske kunstner i utstillingen. Den direkte innflytelse Kittelsen har hatt på denne musikkens estetikk er nøye beskrevet av Svein Strømmen i bokens artikkel «Den lyse pesten», som i detalj redegjør for Kittelsen-motiver benyttet på musikkutgivelser innenfor Black Metal, samt noen betraktninger om hvorfor. I Lèfevres artikkel «Fristet av ensomheten – hvorfor Th. Kittelsen kommer til å være tidløst aktuell» er relasjonen mellom samtidskunsten og Kittelsen tema for drøfting. Et hovedpoeng hos forfatteren er hvordan Kittelsen ved en åpenhet mot en ren fantasiverden, ispedd en viss romantikk, har klare fellestrekk med post-modernistisk kunst, hvilket er ett av flere aspekter som aktualiserer kunstnerskapet og åpner opp for en bredere forståelse av kunstneren.

Sosialantropolog Unni Wikan har for sin artikkel «Evighetens synsvinkel» tatt utgangspunkt i Kittelsen som skildrer av det allment menneskelige, utenfor geografisk eller tidsmessig avgrensning. Dette er et viktig aspekt ved Kittelsens kunst og en mulig forutsetning for at hans bilder skal kunne forstås utenfor Norges grenser og i fremtiden.

Historiker Hans Fredrik Dahl tok et overraskende utgangspunkt i sitt essay «Stillhetens rike», der nettopp tilstedeværelsen av skogen – og verdien av denne sett gjennom et nærings- eller opplysningsperspektiv skaper, på samme måte som Kittelsens kunst, liv til de store masser av trær mennesket omgir seg med.

Psykiater Finn Skårderud gjør i sin artikkel noen forsøk på å forstå både personen og kunstneren Th. Kittelsen. Med utgangspunkt i stikkordene lek, humor og melankoli har Skårderud forsøkt å nærme seg Kittelsens strategier, både slik kunstneren selv måtte forstå verden og hvordan overføre dette til andre.

Humor innenfor kunsten har ofte vært et stridfylt tema. Enten har man vært kunstner, eller så har man vært morsom. Komiker Per Inge Torkelsen går igjennom humorister innenfor kunsten, og plasserer Th. Kittelsen i en populærkulturell sammenheng, samt at han undersøker hvilke forutsetninger som lå til grunn for de deler av Kittelsens produksjon som kan kalles humoristiske.

April

  • I anledning Theodor Kittelsens hundreårsminne i 2014 ble det avholdt et større seminar i Nasjonalbiblioteket. Arrangementet var i samarbeid med Blaafarveverket som lanserte boken TH. KITTELSEN 1857–1914.  To av bidragsyterne til boken holdt innlegg: Finn Skårderud og Arnhild Skre. I tillegg var det foredrag av John David Nielsen, Møyfrid Tveit (Nasjonalmuseet), Audun Johannes Mørch (UiO) og Arthur Tennøe (Nasjonalbiblioteket). Velkomst ble gitt av Tone Sinding Steinsvik (Blaafarveværket) og Roger Jøsevold (Nasjonalbiblioteket). Ordstyrer var Sverre Følstad (Blaafarveværket). Nasjonalbibliotekets publikumskapasitet var 120. Et stort antall besøkende var henvist til ståplasser.
  • På Blaafarveværkets initiativ og forlag utkom «Alle barns Theodor Kittelsen» av forfatteren Gunn Marit Nisja. Det har lenge vært et behov for en Kittelsen-bok for barn og den lettleste teksten ble rikt illustrert med de mest kjente motivene av kunstneren.

Mai

  • Norwegian satte Kittelsen på halen til en av sine Boeing 737Kittelsen halehelt
  • Den store jubileumsutstillingen «Theodor Kittelsen – Norge rundt» åpnet på Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Koboltgruvene 24. mai. Utstillingen viste 230 originale arbeider av Kittelsen og er den største i moderne tid.
  • På Lauvlia åpnet utstillingen «Theodor Kittelsen – 100 år etter»

Juni

  • Barndomshjemmet i Kragerø viste utstillingen «Kittelsen i Kragerø» og «Arven etter Kittelsen». Det ble arrangert historiske vandringer i sentrum,
    gateteater og turer til Jomfruland og Skåtøy.
  • Nasjonalmuseet åpnet utstillingen Jomfruland, der seriens 13 tegninger ble vist samlet.

August

  • Galleri S10 i Moss viste en utstilling der åtte samtidskunstnere tolket Kittelsens kunst.
  • Foredrag av Jan Erik Vold i Kragerø bibliotek.
  • Fotoutstillingen «Hommage a Kittelsen» av Nanna Wessel Sundt i Galleri Nicolines hus.

September

  • NRK Salongen har spesialutgave om «Svartedauen», der Møyfrid Tveit, Sverre Malling og Cornelius Jakhelln blir intervjuet.
  • Svartedauen-kveld i Nasjonalgalleriet som en del av Oslo Kulturnatt med foredrag av Trine Nordkvelle m.fl.
  • Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt med Kittelsens korrespondanse publiseres. Videre vil dette oppdateres kontinuerlig.
  • Telemarksgalleriet åpnet utstillingen «Flukten fra Telemark», der Kittelsen var representert.

November

  • Bokprat med Per Inge Torkelsen og litteraturkveld med Arnhild Skre i Stavanger.

Desember

  • Asbjørnsenselskapets årbok «Troll kan tegnes. Eventyrene i Asbjørnsens ord og i Kittelsens bilder» ble publisert. Essays av Otto Closs, Erik Henning Edvardsen, Bjørn Ringstrøm, Hans-Martin Frydenberg Flaatten, Henning Østberg og Jorunn Vandvik Johnsen.

 

 

Th. Kittelsen i nasjonale media

«Det er en vakker uro her», skrev Vårt Lands kulturredaktør Olav Egil Aune etter å ha besøkt Blaafarveværket rett før utstillingen åpnet i mai i år. Utstillingen ble viet ikke mindre enn fire sider i avisen og det konkluderes med at «Sommerens kunstbegivenhet i Norge er utvilsomt utstillingen på Blaafarveværket i Modum …».

Særlig er Aune opptatt av Kittelsen som formidler av alt det nærmest usynlige – «Kittelsen velger sjelens ‘realiteter’ – ikke realismens – han er en slags sjelens arkeolog, som leter etter det som former oss. Det ligger i sakens og ordets orden at han finner det i naturen. Mye av det som møter oss på Blaafarveværket akkurat nå, handler om mellomværet mellom menneske og natur, den naturen vi alltid og praktisk talt uten unntak venter tilbake til, ikke minst i krisetider – som kanskje er nå?»

At Kittelsen har en særlig relevans for oss mennesker i dag, er et tema som også berøres av Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og fast kunstkritiker for Klassekampen. Han skriver at Kittelsens kunst ikke handler om en «tilbakeskuende idyllisering av fortid», men at han er «en symbolist som lager allegorier over et samfunn i endring, der en hel mytologi knyttet til agrarsamfunnet var i ferd med å forsvinne. Han er best når han skildrer den moderne angst og de sosiale og psykiske spenninger bruddet med fortiden medfører. Det gir ham, ved siden av Munch, en selvsagt plass som vår mest sentrale litterært orienterte symbolist». Han skrev også at «Den årlige sommerutstillingen på Blaafarveværket er selve sommerutstillingen i Norge. Den er blitt en institusjon ingen har greid å komme i nærheten av i popularitet» og at «årets utstilling av Kittelsen overgår det meste av hva vi har sett på Blaafarveværket.»

 Aftenpostens Kjetil Røed har tatt utgangspunkt i Kittelsen og forholdet til det nasjonale: «Mange har knyttet Kittelsen til det særegent norske, men det er kanskje mer spennende å betrakte ham innenfor en større sammenheng. Portrettet av ekornene i Vinterkveld kan naturligvis sees som tre enkeltdyr, men kan like gjerne sees som en sekvensiell analyse av et dyrs bevegelsesmønster. … Kittelsen skaper et tvisyn på naturen, hvor fantasi og virkelighet kan skues i samme figur – vi ser udyret, men treroten oppløses ikke i fantasien. Det er vi som skaper trollet, sier Kittelsen. Forvandlingen finner ikke sted i bildet, men i vår fantasi. … Kittelsen befinner seg i hjertet av det norske, men peker samtidig ut av det. Bak Norges forestilte fellesskap – hinsides de eventyrene vi liker å speile oss i – skjuler det seg en virkelighet – en trerot – som krever helt andre fortellinger».

Også Oda Bhar har tatt utgangspunkt i Kittelsens eventyrlige verden og kan i Dagsavisen skrive at «dette er en utstilling jeg anbefaler varmt. Selv bilder vi kjenner så godt at de nærmer seg klisjeer, viser nye dimensjoner når originalene kan studeres i detalj. Kittelsen benytter helst en blandingsteknikk hvor tørre medier som blyant, kull og pastellkritt kombineres med fuktige som akvarell, penn og lavering». Her lykkes han langt bedre enn i oljemaleriene, som ofte virker stive og klønete». Denne skepsisen til Kittelsen som oljemaler deler Bhar for øvrig med Røed, som har karakterisert et av Kittelsens bilder «sjablonaktig».

Bøker som blir utgitt av museer møter sjelden en litteraturkritikers interesse, men et unntak er gjort av Lillian Reif i magasinet Kunst. Hun omtaler tekstene i boken som «personlige og sterke. Forfatterne presenterer på hvert sitt vis meget leseverdige tolkninger av Kittelsens liv og kunst, og bruker sin ekspertise til å sette sitt eget preg på fortellingene.»

NorwayEnglish