En samtale med Nils Ohlsen om Th. Kittelsen

Vi har vært heldige å kunne spørre Dr.philos Nils Ohlsen (f. 1967), som er avdelingsdirektør for Nasjonalmuseets samling av eldre kunst, noen spørsmål i anledning Kittelsen-året 2014. Ohlsen har vært tilknyttet Nasjonalmuseet siden 2010 og under hans ledelse er store utstillinger av Erik Werenskiold og Christian Krohg blitt gjennomført og han var en av de fire kuratorer for den store Munch 150-utstillingen. Denne sommeren byr Nasjonalmuseet både på 1814-jubileer og en spesiell utstilling av Th. Kittelsens Jomfruland-serie.

Mens 2013 var Edvard Munchs år, er 2014 på flere måter Th. Kittelsens år. Nils Ohlsen deler noen av sine betraktninger om Th. Kittelsen i en samtale med Sverre Følstad, kunstfaglig medarbeider ved Blaafarveværket.

Det er ikke mer enn seks og et halvt år som skiller fødselsdagene for Th. Kittelsen og Edvard Munch, som er født henholdsvis 1857 og 1863. Allikevel har det vært vanlig å se disse to kunstnerne nærmest som representanter for forskjellige tidsaldre, der Kittelsen er den siste eksponent for den gamle tid og Munch den første eksponent for den nye. Allerede i 1890-årene vokste det frem en bevissthet om at Munch var et sentralt navn innenfor europeisk modernisme. Th. Kittelsen ble derimot ansett som en fremragende illustratør av eventyr, som særlig ble forstått som et uttrykk for  og bidrag til  de nasjonale strømninger som fantes i tiden og ble kronet med seier i 1905. Grovt sett er disse to aspekter til stadighet gjengitt i litteraturen om begge disse to kunstnerne. Som en kunsthistoriker med internasjonal bakgrunn og spesialisering i tiden omkring forrige århundreskifte, kan det være interessant å spørre deg om du ser muligheter for at Kittelsens kunst kan forstås også på andre måter?

– Det er alltid fristende, men også litt farlig, å se kunstnerisk produksjon i tilbakeblikk som uttrykk eller bevis for historiske begivenheter. Sikkert passer Kittelsen sammen med nasjonale strømninger, men jeg tror at hans bidrag som illustratør er ikke initiert av tidens nasjonale strømninger i særlig grad. Han var primært opptatt av naturen og dens fenomener i seg selv, ikke først og fremst som norsk natur. Likevel er mange av motivene hans av norsk natur, folkelynne og overtro blitt en viktig del av nordmenns identitet.  Enkelte motiver som skogtrollet og nøkken er nærmest som nasjonale ikoner å regne. Men her handler det seg om en senere tolkning. Det samme skjedde forresten med Dahls bjerketre i stormfylt vær, som ble en nasjonal metafor for Norge uten at det var hans opprinelige intensjon.

Det virker som om Kittelsen ikke hadde noen strategi for å fremme kunstnerskapet sitt utenfor Norges grenser, men stilte allikevel ut i flere europeiske byer på prestisjetunge gallerier ved enkelte anledninger. Kittelsen var også omtalt og benyttet som illustratør i toneangivende tidsskrifter som Pan og Simplicissimus. Hva kan ha gjort hans kunst interessant for et europeisk publikum i hans levetid?

– Kittelsen var inspirert av miljøet fra München-akademiet på 1870-talet, hvor det var mange som arbeidet med karikatur, satire og aktuelle kommentarer til det som foregikk i tiden. Da er interessen eller ”networkingen” hans mot Pan og Simplicissimus etter 1895 en helt naturlig følge. Hans humor og frodige fortellinger var i tidens ”ånd”. Hans kunst har både samhørighet med – og forutsetninger i – litterære tekster, også samtidige tekster. Dessuten eier 1890-tallets kunst generelt et tyngdepunkt i naturfremstillinger, som gjerne omhandler sublime krefter eller eventyrlige elementer som henviser til det underbevisste.

Og hva vil du tro interesserer et internasjonalt publikum ved hans kunst i dag?

Fra Svartedauen

Fra Svartedauen-serien

– I dag fungerer en del av hans verk som ikoner for et Norge-image, med en kjerne av villmark og en tett relasjon mellom mennesket og naturen. Mange av eventyrillustrasjonene fascinerer også mennesker som ikke kjenner teksten i de norske folkeeventyrene. Samtidig kjenner mange igjen figurer fra andre lands versjoner av ett og samme eventyr. Tegningene til Svartedauen er blant de verkene utenlandske besøkende spør om å få se når de besøker grafikk- og tegningsamlingens studiesal. Vi har registrert en viss interesse fra det såkalte black metal-miljøet, som beviser hvor aktuell hans kunst er i dag.

Leif Østby skrev i Fra naturalisme til nyromantikk (1934) at Kittelsen ble 10 år forsinket i sin kunstneriske utvikling av 1880-årenes naturalisme, som «hadde ingenting å gi ham, selv deres teknikk kunde han ikke bruke». Et gjennombrudd hos kunstneren anser Østby å ha kommet under oppholdet på Skomvær fyr – der «bryter hans innerste natur frem, landskapslyrikeren med den primitive myteskapende fantasi. I all beskjedenhet er det det samme som foregår med Kittelsen som med de andre store oprørere mot naturalismen, Van Gogh, Cézanne, Gauguin: trangen til å bryte ut av det trange samfund og finne sig selv ute i ensomheten». Kan man si at avstandstagning til det moderne storbysamfunn var en nødvendighet for mange kunstnerne i denne tiden?

– Det er veldig spennende at det urbane liv og metropolens inhumane sider er en sentral plattform for modernismen i kunst og litteratur og – på andre side – lengselen etter et harmonisk liv i naturen eller beundringen for dets indre krefter. Den beste eksempel er vel kunsten fra kunstnergruppen ”Brücke”, som overbeviser med begge temaear. Mange kunstnerkolonier på landet eller i villmarken beviser at det var fristende og stimulerende å trekke seg tilbake fra de pulserende og menneskeforaktende storbyliv – ikke bare i Norden. Gauguin er vel den som reiste eller flyktede lengst: til Tahiti.

jomfruland

Fra Jomfruland-serien, 1893

Denne sommeren markerer Nasjonalmuseet Th. Kittelsen med å vise Jomfruland – en serie på 14 store akvareller som ble utstilt i 1893 på kunstnerens første separatutstilling, rosende beskrevet av Jens Thiis og skjenket Nasjonalgalleriet 1894 av kunstsamleren Olaf Schou. Hvordan vil du beskrive ditt første møte med denne serien?

– Jeg kom til øyen Jomfruland første gang med min kone i kajakk på vei fra Gøteborg til Kristiansand 2001. Det var som om vi opplevde et lite paradis. Alt der er forskjellig fra den typiske naturen på Sørlandet. Vi gikk fra rullestenstranden i øst (med noen fredelig hvilende kuer) gjennom en liten eikeskog med noen små tjern og mange ulike fugler. Selv om man ikke kjenner Kittelsens Jomfrulandserie får man her automatisk en følelse av fortryllelse og harmonisk lykke. Da jeg senere så originaltegningene fikk jeg øyeblikkelig samme følelse. Kittelsen sanser atmosfæren og stemningen fra denne øyen med sitt geologiske særpreg på en måte som er utrolig og fantastisk å oppleve.

 I Th. Kittelsens kunstnerskap finnes en rekke sentrale billedsykluser som ble ledsaget av kunstnerens egne tekster; Fra Lofoten (1889-1890), Troldskab (1892) og Svartedauen (1900) som sammen med de humoristiske plansjeverkene Fra Livet i de smaa Forholde (1889-90), Har dyrene sjæl? (1892) og Ordsprog (1898) fremstod som påkostede utgivelser. I tillegg fantes andre bøker fra hans hånd, som samleverkene Kludesamleren (1894), Løgn og forbandet digt (1912) og selvbiografien Folk og trold (1911), Soria Moria Slot (1911) og Heimskringla (1914) – samt en lang rekke illustrasjonsarbeider til andre forfattere. De billedbaserte seriene Fra Aarets Maaneder (1890), Jomfruland (1893) og Tirelil-Tove (1900) oppnådde ingen publisering i kunstnerens levetid. Hvorfor, tror du, var Kittelsen så opptatt av å lage bøker?

– Han laget jo en rekke tegninger til egne tekster, og Kittelsens fortellerevne, både som tegner og forfatter, er en av hans sterkeste sider. I bøkene/ illustrasjonene fant han rom for å boltre seg, til å formidle humor, anekdoter, eventyr og naturstemninger. Men vi skal heller ikke glemme det pragmatiske økonomiske aspektet; illustrasjonene var en måte å livnære seg på. Jeg ser en spennende parallell til Carl Larsson i Sverige, som produserte noen bestsellerbøker med akvareller, som f.eks. Ett hem, som kom ut 1899.

Dersom vi tar et raskt overblikk over Kittelsens kunstnerskap, så ser vi at han som tegner er beskjeftiget med illustrasjoner (deriblant til de norske folkeeventyr, men også til langt sjeldnere leste tekster) og humoristiske bilder, mens han som maler i hovedsak har viet seg til landskapet med dets skiftende årstider. Mange av hans illustrasjoner er gjort til gjenstand for senere gjentakelser i farger og større format. Dessuten utførte han tidlig en viss innsats som treskjærer. En rekke populære sjangre innenfor billedkunsten i hans tid, som interiører, portretter og moderne bybilder, er så godt som fraværende i hans modne kunst. Hva er det ved Th. Kittelsen som overrasker deg?

– Det som jeg er mest overrasket over, hver gang jeg holder et originalblad i hendene, er at det øyeblikkelig trekker en inn i en egen verden. Det er som om man hører blad rasle, snø gnisse eller havet skvulpe. Men det er ikke som innenfor naturalismen, men heller å gjøre det stille hørlig og naturen følelig med alle sanser.

Nasjonalmuseet har en stor samling Th. Kittelsen-arbeider i forskjellige teknikker og materialer. Er det noen andre bilder dere spesielt ønsker å innlemme i samlingen?

Nøkken

Nøkken

– Vi vil gjerne fortsette å samle verk fra Kittelsen, som er jo en av de viktigste kunstnerpersonligheter fra sin generasjon. Det hadde for eksempel vært flott om vi hadde originaltegningene som lå til grunn for Har dyrene sjæl? Eller noen av de stemningsfulle og nydelige vintermotivene med snødekte landskap med ekorn, dompap eller harer i skogen. Men jeg inviterer alle interesserte til å besøke studiesalen i Nasjonalgalleriet, for å se de skatter vi allerede har i samlingen.

Dersom det er ett Kittelsen-bilde enhver person bør kjenne, hvilket er det? Og hvorfor?

– Nøkken! Den er en ikon i norsk kunst som har veldig mange venner i hele verden!

 

Sverre Følstad, MA, kunstfaglig medarbeider ved Blaafarveværket

EnglishNorway