Nye verker i Kittelsen-museet på Koboltgruvene

Kittelsen-museet på Koboltgruvene har denne sommeren ikke mindre enn tre betydelige nye verker å vise publikum, som ble laget i årene 1903-05.

På veien til Gilde i Troldslottet og Dompap er kjøpt av Sparebankstiftelsen DNB, mens Når aspen blør er kjøpt av Blaafarveværket. Ved at samlingen styrkes økes mulighetene for å kunne fortsatt presentere Kittelsens bilder, både for Blaafarveværket og Koboltgruvenes publikum, og ved utstillinger i inn- og utland.

På Veien til Gilde i Troldslottet, 1904

På veien til Gilde i Troldslottet

Under oppholdet i Lofoten 1887-89 arbeidet Kittelsen på bokverket Troldskab, som ble publisert i 1892. Boken inneholder hans egne tekster medmytologisk stoff, ledsaget av helsides illustrasjoner. De fleste av illustrasjonene ble utført med penn, noe som gav boken et stramt grafisk uttrykk.

Kittelsen holdt i løpet av sitt liv en rekke større separatutstillinger. Som materiale til sine utstillinger brukte Kittelsen enkelte av sine motiv kjent fra illustrasjonsarbeider. Gjentatt flest ganger fra Troldskab er Skogtrold, der fire oljevarianter av motivet med trollet som nærmest gror opp av granskogen er kjent (dateringer 1890-1905).

På veien til gilde i Troldslottet er bare kjent i denne pastellversjon, som ble laget i forbindelse med og utstilt på Kittelsens separatutstilling i 1904.

Motivene med troll på vei til Soria Moria slott – i alle fall sett i tilknytning til Kittelsens tekst – kan også ses i relasjon til Norges selvstendighetstrang i årene frem mot 1905.

”Der skulde være gilde i troldslottet. Men veien var lang; og saa slog de sig sammen for selskabs skyld”, skrev Kittelsen. Veien ble ikke kortere av at trollene var gått i ring i hundre år. Men tilsist ”kom der labbende lange tog med rare skikkelser. Nogle var saa gamle, at der grodde mose og smaabusker paa dem, andre saa udgamle og krogede af ælde, at de ligned vredne fururødder og maatte bæres med. Det knaged og braged og rasled, det pusted og snøfted; for alle vilde med i laget, ind i guld og glans, ind i Soria Moria slottet, som laa der og skav af lys og dirrende toner”.

Mens teksten myldrer ved sin barokke detaljrikdom, er bildet preget av sirlig avstemte nyanser. Drømmen om lykke – fest og gull – som en kontrast til skogens karrige uendelighet er varsomt uttrykt, men tilstrekkelig poengtert til at vi som betraktere kan la oss henføre og bli deltagende i trollenes drømmer.

Dompap

Dompap, 1903

Dompap i hvit sne var et av Kittelsens mest populære motiv, og flere versjoner er kjent. I tillegg til at fuglens plassering og blikkretning kan være endret,
er det særlig landskapet som er endret. Denne versjonen representer ettervinteren, og trærne er snefrie og med begynnende knopper.

«Vi er så vant til å tenke på Kittelsens bilder som reproduksjoner, at det er vanskelig å fatte at vi står overfor de originale tegningene eller laveringen, når vi en sjelden gang gjør det», skrev Trond Berg Eriksen i Blaafarveværkets bokutgivelse i forbindelse med 100 års markeringen av Th. Kittelsen i 2014.

Knapt noen norsk kunstner møtes oftere i reproduksjon enn Kittelsen. Stilt overfor originalen ser vi at det er en forskjell. Dompap er tegnet i en kombinasjon av blyant og pastell. Sneen er for det meste uberørt papir. Dette skaper overflatevirkninger som reproduksjonen aldri kan gjenskape.

I Blaafarveværkets samling finnes et interessant skisseboksblad fra Kittelsen. Det viser i to varianter dompap, en som vender sitt nebb opp mot himmelen (slik fuglen gjør i denne) og en annen som stirrer rett frem.

Kittelsen var opptatt av naturen, men fugler er dårlige modeller. Skissen er den dompap som Kittelsen benyttet i alle sine motiver med denne fuglen. Åsen utenfor Lauvlia kjenner vi igjen i dette bildet, som i så mange andre av blandingsteknikkene Kittelsen utførte i tiden han bodde i Sigdal.

Dompap er et ikon i vår nasjonale kunst. Fuglen er en fargeklatt i alt det hvite som karakteriserer våre vintre og Dompap er fra Kittelsens hånd et lysende eksempel på hvor mye som kan fortelles, med noen enkle streker.

I tillegg er en originalskisse til Dompap, som ble brukt av Kittelsen i flere versjoner, innlemmet i samlingen.

Når aspen blør

Aspen blør

Kittelsens naturskildringer var en viktig del av hans kunstnerskap og er en sentral del av Blaafarveværkets samling. Museets beliggenhet i naturskjønne omgivelser på Koboltgruvene og bruk av tømmervegger innvendig skaper en rustikk ramme til opplevelsen av disse nokså stillferdige bildene. Både våren, sommeren og vinteren er allerede representert i samlingen.

Det var Lofoten-oppholdet 1887-89 som gjorde Kittelsen til naturlyriker, noe som kom til syne i bøkene Fra Lofoten I og II og som ble videreført ved serien Jomfruland (1893).

Kunsthistoriker og museumsdirektør Jens Thiis påpekte i sin anmeldelse av Kittelsens separatutstilling i 1893 at Kittelsen har en fremtredende posisjon blant norske naturmalere og at denne siden av hans kunst ikke har blitt så kjent som eventyret, trollet og humoren hos ham. Situasjonen er knapt endret siden kunstnerens levetid.

Landskapet omkring Lauvlia i Sigdal, der Kittelsen bodde fra 1899 til 1909, hadde en mild innlandskarakter, fullstendig blottet for annen dramatikk enn den spenning årets gang måtte gi et oppmerksomt øye. Etter bildene å dømme har Kittelsen meget sjelden beveget seg lenger ut i naturen enn at han fortsatt kunne se sitt eget hjem.

Det fremkommer en helt spesielt dobbelt uttrykk i Når aspen blør. I bildets øvre halvdel er trærne er tegnet med akvarellfarger, mens vannspeilingen i bildets nedre halvdel er tegnet med pastellkritt, som gir en disighet i verket. At Kittelsen utnyttet stoffligheten i de  forskjellige teknikker gav mulighet for i Når aspen blør gjør at dette bildet sterkt skiller seg fra andre landskapsbilder av Kittelsen eller noen annen samtidig billedkunstner.

Disse tre verkene styrker den permanente samlingen betraktelig og det er med stor glede vi viser disse for publikum denne sommeren.

Sverre Følstad