Theodor S. Kittelsen og Skåtøy – årene 1889-91

I år markeres minnet om vår store kunstner Theodor S. Kittelsen. I januar var det 100 år siden han døde i sitt hjem på Jeløya bare 57år gammel. Da han døde var 6 av hans 9 barn yngre enn 18 år, de to minste bare 7 og 4 år. Noe av det siste han gjorde før han døde etter lang tids sykdom, var å søke Stortinget om at hans 11 år yngre hustru, Inga Kristine, født Dahl kunne beholde hans kunstnergasje etter at han var borte. Det ble innvilget.

Jeg har i denne artikkelen samlet noe stoff om da han og Inga bodde som nygifte på Øvre – Saltbutangen på Skåtøy 1889 – 91. Jeg har forsøkt å holde meg til bare disse to årene. Det aller meste av det jeg skriver er kjent for de fleste som har studert Kittelsens liv og virke. Stoffet er for en stor del hentet fra hva Kittelsen selv har skrevet og fra hans biografer. Kildematerialet er vist til nedenfor.

Arnfinn Jensen har i denne artikkelen samlet noe stoff om da han og Inga bodde som nygifte på Øvre-Saltbutangen på Skåtøy 1889-91. 

Kittelsens kjærlighet til øya og hjemmet
Det går fram av alt Theodor Kittelsen skriver om hans og Ingas opphold på Skåtøy at disse to årene var en lykkelig tid. Han

vendte ofte tilbake til denne tiden både i sin kunstneriske produksjon og ellers. De leide dette

Østre Saltbytangen, Skåtøy

lille huset på Øvre Saltbutangen, som han skriver, like etter at de hadde giftet seg i august 1889 og dette ble derfor deres første hjem. De skaffet noen møbler til det tomme huset. Et gammelt stueur som var i huset reparerte han selv. Han hadde jo som kjent vært flere år i urmakerlære både i Kragerø og Arendal.

Øvre Saltbutangen var på denne tiden eid av skipsfører Christian Nielsen som bodde og også eide Nedre Saltbutangen. Om hvordan Theodor Kittelsen kom over huset vites ikke, men Kittelsen var ikke fremmed for øya. En vet med sikkerhet at han besøkte Skåtøy så sent som i 1887 i hans opphold hjemme i Kragerø etter hans andre Münchenperiode og før han reiste til Lofoten.Det har vi et tydelig bevis for i hans verk med navnet Vaardag ved havet, 1887(olje, Nasjonalgalleriet) som vi som er lokalkjente enkelt kan feste til et bestemt område på Skåtøy med vidt utsyn. Og nettopp dette verket viser at han må ha trasket rundt på å øya i nærmest uframkommelig lende for å fange akkurat dette motivet.

Vårdag ved havet, 1887

Vi vet også at han sommeren 1882 bodde på Bærøy. Samtidig bodde hans kunstnerkollega og venn fra München Erik Werenskiold på Tåtøy og de var mye sammen.

Jeg finner det ikke usannsynlig at Kittelsen fra sine guttedager i Kragerø kjente familien Ove Krog, forretningsmann og reder og eiere av Nedre Saltbutangen fram til 1870.

Det er hyggelig å tro at han som nygift og forelsket 32-åring valgte det stedet til sitt første hjem som han hadde et spesielt og kjærlig forhold til. Og Inga. dette usedvanlig, arbeidsomme og pliktoppfyllende menneske fulgte sin Theodor i hans mange faser og svingende sinnsstemninger gjennom deres 25-årige samliv. Han gjengjeldte med å vise henne en uslitelig hengivenhet og kjærlighet, til hverdags og fest – livet ut.

Datteren Ingrid forteller i sin bok Tirilil Tove om en episode ca. 15 år etter Skåtøy, mens de bodde i Lauvlia i Sigdal, at Inga var blitt litt syk mens hun var i Kristiania en tur. På grunn av sykdommen måtte hun forlenge oppholdet noen dager. Dette førte til at Theodor ble så satt ut at ungpiken Ingrid fant det nødvendig å hente noen familievenner i et forsøk på muntre opp faren. Det resulterte i at hele selskapet satt og gråt utover kvelden hørende på Theodor som snakket om sine lykkelige år sammen med Inga på Skåtøy.

I tillegg til Theodor Kittelsens egne lyriske beskrivelser, i dikt og prosa, om deres første hjem og Skåtøys blomster, fugler og småkryp, er det verket Årets måneder, 14 akvareller som er bærere av hans uforstyrrede hengivenhet. De speiler hans sinn og sjelsstemning.

Hans kjente verk fra Skåtøytiden, Sommerkveld på Skåtøy (1890 Gouache, eier Kragerø Handelstand) som er utsikten fra hjemmet på Øvre Saltbutangen over land og vann inn mot Kragerø. Hans andre kjente verk i farger er Fra Skåtøy, 1890. Det er utsikten fra hans gode naboer, familien Lenes i Kjærret, mot Åsvikhuset, holmer, skjær, Jomfruland ytterst til venstre og ikke minst et lengselens hav slik Kragerøskjærgården kan oppleves en sommerdag.

Skåtøy og Pestafiguren
Alt tyder på at Inga og Theodor Kittelsen hadde et like godt forhold til den lokale befolkning som de hadde til de  naturskjønne omgivelsene. De hadde hushjelp og hun ble inkludert i familien. Hushjelpens gamle foreldre kom også med og faren hogg ved for dem. Selv om Øvre Saltbutangens geografiske beliggenhet i mange henseende må regnes som avsides, bodde det på denne tiden relativt mange mennesker på øya og det var mange barn på øyas faste skole. Theodor Kittelsen skriver ikke noe om barna han møter på vegen heller ikke noe om den store trekirken beliggende ikke langt fra der de bodde. Selv var han ingen stor kirkegjenger.

Over sjø og land, 1904

En person han traff på vegen utenfor huset gjorde et så sterkt inntrykk på han at han ble hengende ved det i mange år framover. Det var en gammel, krokete og utslitt kvinne som stadig kom forbi med et spann, antagelig for å hente melk et sted. Hun hilste han stadig med en bemerkning om været, hun ville gjerne prate. men han fant det svært vanskelig, også fordi hun skjelte så mye at øyekontakt var umulig. Dessuten gikk hodet hennes fram og tilbake og opp og ned. I motsetning til andre han møtte kom den gamle kvinnen med direkte uvennligheter overfor han og familien hans. Blant annet mobbet hun Inga fordi hun sang.

Han omtaler henne med så sjikanøse ord at i dag ville en vel karakterisere ordbruken hans for injurierende.
–       Hun er verre enn selveste Pesta, tenkte jeg, og så fikk hun navnet, skriver Kittelsen i Glemmeboken.
Kvinnen har ikke noe annet navn i Kittelsens beskrivelse, heller ikke hennes sinnssyke datter, Pestadatteren. Mannen til Pesta heter hos Kittelsen Hans Petter.

Pesta fra Skåtøy ble hans ”femme fatale” som biografene Koefoed og Økland betegner henne siden hun ble gjennomgangsfiguren i Kittelsens serie om Svartedauen, en historisk tragedie som Kittelsen hadde vært opptatt av lenge. Arbeidet med verket ble påbegynt på Skåtøy. 

Pestahuset
Ingen har tvilt på at Pestafiguren i Kittelsens verk om Svartedauen hadde sin opprinnelse i et virkelig menneske. Det er vel heller ikke grunn til å tvile på at Kittelsen ble så nysjerrig på den gamle kvinnen at han fulgte etter henne for å se hvor hun bodde i nabolaget. Men hvilket hus han fant fram til og om huset eksisterer i dag, er noe usikkert. Her er antagelig 3 muligheter, huset i Sommerro, nå borte, huset i Skjærmyra, nå borte, og Plasshytta, fremdeles der.

Huset i Sommerro eksisterte da Kittelsen bodde på Skåtøy. Det ses tydelig i hans eget verk Sommerkveld på Skåtøy 1890.

Den gamle boplassen Skjærmyra, var antagelig borte allerede i 1889. Kittelsens beskrivelse tyder mer på Plasshytta enn huset i Sommerro. Kittelsen forteller at han deltok i den gamle kvinnens begravelse. Det han skriver fra begravelsen synes virkelig nok, en beskrivelse av fattigdomskultur, med avstand og ikke sorg.

På folkemunne har Plasshytta blitt omtalt som Pestas hus. I en artikkel i Kragerø Blad den 6.april 1974 ”På leting etter gamle boplasser på Kjerkeøya” heter det blant annet om Plasshytta at den er meget gammel og at en med sikkerhet kan si at den sto der omkring 1850. I denne artikkelen vises det også til Kittelsen og at det var her med stor sannsynlighet Pesta bodde. Da Helge Th. Kittelsen, Inga og Theodors yngste sønn, holdt foredrag på Skåtøy i 1970 viste han fram foto av Plasshytta og refererte til stedet som ”Pestas hus” i følge referat i Vestmar for 4. januar.

Det må også nevnes at ved folketellingen i 1891 bodde en eldre enkemann og hans datter i Plasshytta. Mannen hadde imidlertid et annet fornavn enn Hans Petter.

Dette bildet ble tatt av fotograf Stavdal i 1945

Barnefødsel, dåp og familielykke
Inga fødte deres første barn i mai 1891. Fødselen foregikk helt sikkert hjemme som skikken var og sannsynligvis i kvistrommet som Kittelsen omtaler som deres soverom.

Kittelsen var nok for det meste opptatt med sitt kunstneriske virke framfor å delta så mye i hjemmets gjøremål. Familien hadde nå fått en ny tjenestepike som omtales som meget vakker og hyggelig. Navnet hennes var Claudia. Hun deltok i familiens julefeiring. De hadde laget sylte og de hadde en andrik til julemiddagen. Kittelsen skriver også om et pyntet, lite juletre som sto på et bord.

Juleandriken kom fra naboen, Anne Marja Lennes som bodde i Kjærret på den eiendommen som i dag eies av Nordberg Schultz. Kittelsen og fru Lennes hadde et godt naboforhold og det var nok ganske mye mat som kom derfra til Saltbutangen. Saltbutangens store frukthage ga også sikkert et godt tilskudd til husholdet. Familien plukket sikkert på Skåtøy som i Eggedal og Sigdal, både skogsbær og sopp som det er rikelig av. Om de dyrket grønnsaker og poteter er vel heller ikke usannsynlig. Jord var det i alle fall nok av.

Av folketellingen i 1891 framgår at det på Øvre Saltbutangen bodde en eldre husmann med kone. Kona arbeidet med krøtterstell og husarbeid. En kan ikke se bort fra at den relativt store uthusbygningen på eiendommen huset ei ku eller to som husmannen med frue tok seg av.

Fra Aarets Maaneder – Januar

Julen 1890 kunne de også feire dåpen til deres førstefødte. Den 14. desember ble barnet som fikk navnet Ingrid båret til dåpen i Skåtøy kirke. Hun var blitt ganske stor, så stor at hun grep så kraftig etter sokneprest Myhres alterbok at mor Inga fant det nødvendig å snu ungen slik at hun ble liggende på magen. Faddere var foreldrene og kjøpmann N. A. Mathisen og Margrethe Mathisen.

Den samme Ingrid, nå som fru Treider, besøkte Øvre Saltbutangen for å bese stedet hun ble født og hvor hun tilbrakte sitt første leveår. Hun ble tatt vennlig i mot av daværende eiere Margit og Einar Holm. Hun fant et hus som praktisk talt var uforandret både ute og inne. Dette forteller Ellen Holm Solli. Besøket ga eierne god anledning til å fortelle sine barn at deres hjem også hadde vært hjemmet til en av landets mest kjente kunstnere. Selv bygdebokforfatteren hadde glemt dette i sin omtale av stedet. I dag eies stedet av sønnen Arvid Holm.

Det kan ha vært litt spesielt for Theodor Kittelsen å stå ved døpefonten i koret til Skåtøy kirke. Kanskje sendte han en takknemlig tanke til kirkens arkitekt Wilhelm von Hanno. Von Hanno var hans første læremester innen kunst. Det var til hans tegneskole i Kristiania han kom som 17- åring da hans velgjørere i Arendal ga han muligheter til å studere. I de to åra han var elev utviklet von Hanno og Kittelsen et meget godt forhold til hverandre. Von Hanno oppdaget raskt at han i den sjenerte Theodor hadde et usedvanlig talent.

Idyll ikke nok
Selv om Kittelsen fikk den ro han var så avhengig av til sin kunstneriske virksomhet, så ble likevel Skåtøy noe avsides for han og familien. Selv det å komme til fastlandet for nødvendige innkjøp var ikke en enkel sak, avhengig som en er av vær og vind når framkomstmiddelet er en robåt. Den første motorbåten kom til skjærgården først i 1898.

Det fortelles at Inga og Theodor tok den lille med seg godt innpakket i en kasse på en kjelke og gikk over isen. Når de først var kommet til Kragerø ble de der noen dager. Inga forsøkte uten særlig hell å selge et av Kittelsens større bilder. Men noen penger klarte de vel å skaffe gjennom oppdrag Kittelsen fikk i hovedstaden. Det var langt fra rikelig, verken nå eller seinere i livet.

De bestemte seg for å forlate sitt paradis på Skåtøy og flyttet til Hvitsten, en liten by, eller ladested, mye mer sentralt for både kunstneren og familien.

Fra Jomfruland, 1893

Men allerede året etter vendte Theodor Kittelsen tilbake til Kragerøskjærgården. Da til Jomfruland hvor den kulturinteresserte fyrvokter Ole Sartz hjalp han praktisk til rette. Også denne øya kjente han godt fra besøk både i barndommen og i Skåtøytiden. Her skapte han Jomfrulandsserien som regnes blant Kittelsens ypperste verk i farger. Ingrid forteller i sin bok at hennes første barndomsminne er fra Jomfruland.

En annen kjent kunstner valgte ca 20 seinere også Hvitsten etter sitt Kragerøopphold. Det siktes til Edvard Munch som også bodde på Jeløya samtidig med Kittelsen. Da var Kittelsen syk og han hadde ikke krefter til å ha besøk av Munch. Men Munch og Ingrid traff hverandre og hun formidlet hilsener mellom våre to største kunstnere.

 Arnfinn Jensen.

Litteratur
Tirilil Tove, Ingrid Kittelsen Treider, Gyldendal Norsk Forlag 1951
Glemmebogen, Theodor Kittelsen,
Folk og Trold, Minner og Drømmer, Gyldendal Boghandel. Nordisk forlag, 1911.
Th. Kittelsen, Kjente og ukjente sider ved Kunstneren, J.M.Stenersens forlag AS, 1999
Bygdebok for Skåtøy og Sannidal Bind I, Naper 1950
Kirkebok for Skåtøy Sogn 1890-91
Folketelling 1891
Lokalavisene Vestmar og Kragerø Blad
Theodor Kittelsens Jomfruland, Hans – Martin Frydenberg Flaatten, Lauvlia og Kragerø kommune 2012.