Andersnatten 1903

I forbindelse med at et av Kittelsens hovedverker i olje ble frembudt på auksjon på Blomqvist høsten 2020, ble Blaafarveværkets kurator Sverre Følstad invitert til å holde foredrag om kunstneren, for et svært begrenset publikum. Manuskriptet publiseres derfor her.

I et brev til sin venn og kollega Gerhard Munthe, skrev Kittelsen i 1907: Og tilslut naar jeg lægges i min Grav, skal en Idiot som jeg aldrig eller sjelden har seet, vise mine Indvolde frem for Folket.

Jeg skal ikke være idioten som forsøker. Gud forby!

Kittelsen er for så vidt også en nokså komplisert kunstner å skulle fullt ut forstå – de fleste av oss ender med å betrakte ham som «noe for seg selv». I egne øyne er vel de fleste mennesker det, og Kittelsen i alle fall ikke mindre enn andre.

Mine forsøk har i alle fall vært mange, og foregått sporadisk i tiden fra jeg som vettskremt treåring fikk øye på en reproduksjon med trollmotiver som fratok meg enhver nattero, gjennom et arbeidsliv der jeg har kunnet bidra fra Blaafarveværkets ståsted og Kittelsenmuseet med aktiv deltakelse og bistand på forskjellige måter i et 30-talls små og større utstillinger, i inn- og utland.

Å betrakte Kittelsen som noe helt spesielt var allerede i hans levetid en utbredt måte å se ham på – eventuelt hans bilder på. Jeg vil tro begge deler. I det videre skal vi holde fokus først og fremst omkring den tiden hvorved de to betydelige oljemaleriene som er på høstens jubileumsauksjon, nemlig Der fløi en fugl over granehei og Andersnatten, fra henholdsvis 1904 og 1903.

En god eksponent for det bilde av Th. Kittelsen som har dannet seg, finner vi hos maleren Henrik Lund, som i 1904 skrev i Dagbladet: «Det som især slaar en ved Kittelsens Kunst er det dybt oprindelige ved ham, det upaavirkede. Han er ligesom grodd bent op af vor norske Jordbund, han er sig selv helt du og i bedste Forstand original.»

Om vi lar spørsmålet om originalitet besvare seg selv, så kan vi se litt på det opprinnelige, og upåvirkede. Denne upåvirkethet må ha vært en seiglivet tilstand for ham, for selv etter å ha fulgt tegneundervisning hos både Vilhelm von Hanno og Julius Middelthun i Kristiania, fire år med akademistudier i München – sammen med flerparten av de kunstnerne vi forbinder med «gullalderen» og det nødvendige besøk i kunstens nye hovedstad i 1880-årene, før han hadde et fornyet fireårig opphold i München, så var i alle fall slik at han i sin ungdom må ha blitt tildelt rikelig anledning til å bli påvirket. Noe han også ble, men enda viktigere: han evnet å benytte påvirkningen til å skape sitt eget uttrykk, hjulpet av en stadig mer omfattende kunstnerisk verktøykasse.

Men hvor finner vi det opprinnelige, som Lund påpeker. Kanskje er det nettopp her det ligger en nøkkel til hvordan vi forstår Kittelsen sjelden som bare en av mange kunstnere i sin tid, drevet av de strømninger som fantes i tiden, men som noe som særlig knytter seg til vår norske identitet.

Det opprinnelige fikk naturligvis sitt uttrykk i Kittelsens eventyrtegninger – som han utførte fra tidlig på 1880-tallet og noe i nærheten av gjennom hele sitt liv, der han gav form til de mange vesener som allerede eksisterte i vår felles ressursbank av fortellinger – myter og sagn. Som Kittelsen forstod på en måte som gjør at vi aldri trenger å forholde oss til at han er opphavsmann til disse eventyrvisjonene, men bare har nedtegnet noe som allerede eksisterte i vår felles bevissthet.

Likeså opprinnelig ser vi hans bilder fra Nord-Norge, som han utførte senere på 1880-tallet, og som også hjalp ham å bli fri fra den begrensning illustrasjonskunsten gav ham – plutselig var han også dikter, og tegnet til sine egne bøker. Fra Lofoten I og II ble publisert hos Dybwads forlag i 1890 og 1891. Christian Krohg utropte ham til Norges nye dikter.

Vel så viktig for hans videre kunstnerskap ble bokutgivelsen Troldskab fra 1892, der han nærmest presenterte oss for en katalog over mytologiske skikkelser – Nøkken som kikker opp av tjernet, den forførende Huldra man kan møte under et skogsbad, havfruer, spinnende trollkjerringer og syvhodete troll som sprekker i sola.

Kostbare bøker, som aldri nådde ut til et stort publikum. Til forskjell fra sin seks år yngre kollega Edvard Munch, forstod aldri Kittelsen hvordan man som kunstner nærmest kunne trykke penger med grafiske arbeider. Det ble bøkene som forble Kittelsens måte å spre sin billedkunst, utover den begrensede delen av befolkningen som gikk på kunstutstillinger.

Utstillingene var det mange av, og de var alltid ledsaget av brutte forhåpninger til klingende mynt.

Faktisk er det ikke noe menneske på jordkloden som har vært så lutfattig som det Th. Kittelsen har vært, om man skal tro hans egne ord. Ikke bare har det manglet økonomi, det har også vært nærmest en fraværende forståelse han har blitt møtt av, i det store og det små.

Nå har vel de fleste av oss til gode å møte mennesker som utbryter at de ikke bare jevnt over geniforklares, men også nærmest får penger kastet etter seg, men Kittelsen er et særtilfelle.

Til vennen Andreas Aubert omtalte han sin økonomiske situasjon som å øse vann med en bøtte uten bunn. Og at Kittelsen følte det slik, skal vi ikke betvile. Men vi skal heller ikke glemme at Kittelsen i sin levetid hadde jevnt med lønnede illustrasjonsoppdrag – Bryde Sundseths bibliografiske oversikt teller 149 numre med stort og smått, fra Dybwads illustrerte folkekalender i julen 1881 til Julehelg i dødsåret 1914 – og ikke minst en rekke personer som samlet på hans bilder.

Og om vi kikker litt på tallene, og erindrer at Kittelsen ønsket 1000-lappen for Andersnatten, så ville dette for mange være mer enn en årslønn.

Blant Kittelsens førstehåndseiere finner vi et bredt utvalg av datidens borgerskap, en serie oljemalerier kjøpte Nasjonalgalleriet i 1900. Betydelige innkjøp ble også gjort av Rasmus Meyer i Bergen, Sam Eyde bestilte en omfangsrik serie arbeider til Norsk Hydro i 1907-08.

Men samlingen som ble skapt av Olaf Schou rager over dem alle.

Hvis vi snakker om flere gjennombrudd i Kittelsens kunstnerskap, så er i alle fall flere av dem noe Schou forstod seg på. I løpet av sitt liv gav han 17 Kittelsen-verker til Nasjonalgalleriet, deriblant Nøkken, som så vidt stikker hodet opp av vannet for å se med sine lysende øyne, og den fabelaktige serien Jomfruland, som Kittelsen viste på sin første separatutstilling, i Florasalongen på Tivoli i Kristiania, 1893. Fjorten enkle bilder av natur, utført med blyant, akvarell og slikt.

Kittelsens kunstnerskap knytter seg for en stor del til noen særegne landskap, og i 1896 brøt han opp fra Hvitsten, tok med seg sin familie – som snart skulle vokse, og flyttet til Eggedal, for å kunne gjøre ferdig sin Svartedauen-serie.

I det mørke som preget stedet kunne fantasien få fritt spillerom, og de århundreder som skilte Kittelsens tid og Svartedauen lot seg lett legges til side.

Men i Eggedal fullfører han ikke bare Svartedauen, som ble utgitt i 1900, og som har fått sin fornyede interesse ved enhver pandemi som skulle komme siden, og er absolutt er blant hans mest markante bidrag til verdensarven, men kunstneren får en rik arbeidsperiode som oljemaler.

De mange skårne friser og møbler tilhører tiden rett etter han traff sin hustru Inga og satte bo. Mesteparten av det er utstilt på separatutstillingen i 1893. Malte versjoner av Trollfugl, Kisteguld og Nøkken kom til i årene på Hvitsten. Men i Eggedal malte Kittelsen en rekke malerier, ofte med relasjon enten til folkeliv eller eventyrets verden.

Og han malte slik han ikke tegnet – men med den forenkling og intense fargebruk som hørte nyromantikkens tid til. Borte var den umiddelbare, lette streken. Og hvis noen savnet den, så tror jeg ikke det er riktig å si han ikke mestret oljemaleriet som medium. Hans skapende evne hadde med pensel og palett et annet mål, enn hva han hadde i sine tegninger.

Hans Dedekam skrev i Aftenposten, 1904:

Der er i Kittelsens bedste Naturstemninger en Fortrolighed med det mindste som det største i Naturen, slik som man synes, men selv hade det som Barn, naar man tumlede sig frit derude og ligesom kjendte den saa godt og var den saa nær – helst alene med den, snart grebet af dens Storhed, snart drømmende i dens bortgjemte Afkroge. Derfor er der over Kittelsens Naturstemninger en Glans og en Charme som over Barndomsminder.

Det var jo hyggelig sagt. Men kunsthistorikeren, som i denne tiden er tilknyttet Kunstindustrimuseet i Kristiania, kan allikevel ikke akseptere Kittelsen som en av mange eksponenter for det moderne maleriet, idet han fortsetter:

Der findes en Klasse Kunstnere, som tælles ikke som Banebrydere, ikke som Led i Kunstudviklingen fra lavere til høiere Form, fra Famlen og Stammen til selvsikkert, bevidst, komplicered Udtryk for rigt Temperament, høit udviklet Følelsesliv og intellektuel Dannelse. – og han mener ikke noe vondt med det, altså – De gaar sine egne Veie, de er Autodidakter, deres Form er mangelfuld, deres Smag er svigtende, de savner Tidens Almendannelse.

Vi skal ikke bruke tid på å diskutere med folk som levde i en helt annen tid, men erindre hvor utrolig mye lærdom Kittelsen eventuelt må ha fraristet seg for å oppfattes som selvlært, og så får vi heller tenke vårt omkring hvorvidt hans form er mangelfull, smaken sviktende og blottet for tidens allmenndannelse.

Akkurat det siste var jo skrevet i en tid som er enklere enn vår, for allmenndannelse hadde man. Hvorvidt Kittelsen var banebrytende får vel noen andre vurdere, med henvisning til de bærene som til enhver tid måtte se mest modne ut.

I 1899 begynte Kittelsen byggingen av sitt hjem i Sigdal, som ble kalt Lauvlia, og hvor familien bodde til 1910.

Olaf Schou, som vi husker hadde kjøpt hele Jomfruland-serien og sporenstreks skjenket den til fellesskapet, bestilte av Kittelsen en ny serie, med henvisning til at han likte godt den forrige. Og Kittelsen utarbeidet da 12 bilders syklusen Tirelil Tove, som tar sitt utgangspunkt i sagnet om Tirelil Tove og Tyvenborg, som i likhet med Svartedauen-fortellingen var blant de historier Kittelsen med skrekkblandet fryd hadde lest som barn i Andreas Fayes samling av norske folkesagn.

Tirelil Tove tar oss inn i skogen, der de høyst naturlige skumlingene holder hus, i skikkelsene til tolv tyver, som røver den unge piken. Borte er nøkker, troll og huldrer – men bevart er naturmystikken, der det store, dunkle rommet omkring oss som naturen er, rommer nok å frykte det også. Heldigvis går det godt til sist.

Gjennom de tolv akvarellene møter vi historien glimtvis, slik billedkunsten på sitt beste er i stand til å formidle.

Dette maleriet er utstyrt med en egenhendig, håndskåret ramme som bærer tittelen: Tirelil Tove.

For spesielt interesserte så vil jeg nevne at Kittelsen ikke utførte snekkerarbeidet til rammene selv, men skar eget motiv med eget verktøy såsnart de var snekret ferdig og levert ham i atelieret.

Schou lot seg glede over serien, som han i et slags takkebrev skrev at var «fint tænkt og følt, en serie af Tegninger med virkelig mystikk og skovpoesi».  For en kunstner som Kittelsen, som ofte ble utsatt for et vedheng av forventning om å levere morsomme troll, må det ha vært en bekreftelse på at han endelig hadde funnet sin form.

I et intervju noen år senere så uttaler Kittelsen: «Det er ikke Effektstederne i Naturen, jeg bryder mig om. – Det er det mystiske Drag i den, det stille, det hemmelighedsfulde. … Det er denne Følelse: Tag dine Sko af; thi det Sted, du staar paa, er helligt».

Selv om naturen kanskje er et hellig sted, så er det absolutt også en motivkrets Kittelsen ikke skyr. I alle fall ikke om han kan se den sånn omtrent fra eget arbeidsværelse.

I de følgende årene gjentar han ustanselig utsikten mot Båneberget og utsikten mot Andersnatten. Men aldri fremstår Andersnatten mer majestetisk enn den gjør i denne utstillingens utgave, som oljemaleri fra 1903 – med håndskåret ramme.

Vi har noen ikoniske landskapsmalerier i vår kunsthistorie. Dahl malte Stalheim, Thomas Fearnley Slindebirken, Hans Gude Høyfjellet, August Cappelen urskogen, Peder Balkes fyrmalerier, Lars Hertervig Gamle furutrær, Amandus Nielsen Morgen ved Ny Hellesund, Kitty Kielland Dæhlivannet, Harald Sohlberg Rondane. Og Kittelsen malte Andersnatten.

Flertallet av Kittelsens bilder i denne tiden utføres i hans såkalte blandingsteknikk, som jeg vil anse å være et begrep nøyaktig tilpasset kunsthistorisk velbehag.

Han kombinerer de mykere pastellfarger, blyant og akvarell, ofte på grøvre papir som får spille med i helhetsuttrykket. Resultatet er ofte en drømmende skildring av virkeligheten. Motivene henter han enten som gjentakelser av motiver som tidligere har opptrådd som illustrasjoner – som fra egne verker Fra Lofoten og Svartedauen eller fra eventyrene. Illustrasjonsarbeider for den den gang mye leste dikter Theodor Caspari byr på skildringer av snøen, som snart også skal inngå i Kittelsens landskapskunst som en viktig bestanddel.

Og det er nettopp dette med landskapsskildreren Kittelsen som bærer i seg så mange gåter, og som faller utenfor vårt bilde av Kittelsen som noe særegent, særnorsk og særsært. Som landskapsskildrer er Kittelsen nettopp elegant, enten det er med olje eller blandingsteknikk. Som landskapsskildrer gjenstår fortsatt Kittelsen å oppdages til fulle.

For igjen å henvise til Hans Dedekam: I Naturstemningene findes det bedste af Kittelsens Produktion.

Olaf Schou så det allerede i Kittelsens levetid. Han hadde mulighet til å be om hva han ville, men hva ville denne feinschmeckeren ha? Han ville ha en Kittelsen som våget å gå dypt inn i naturen og bringe frem opplevelsen av dette.

Eller som Kittelsen selv formulerte det: «Der er saa mange Malere, som ser saa lidet i Naturen. De opdager ingenting. Det er vist, fordi de giver sig saa lidet Ro. … Nei, mange Malere ser ikke, naar de gjengiver Naturen.

Når Kittelsen så naturen, så foregikk det på en måte vi kan oppleve som moderne i dag. Som slow living.

Eller som vi avslutningsvis skal høre Henrik Lund formulere:

Med alt sit barokke Lune er Kittelsens kunst i sit inderste Væsen dybt vemodig, den klinger som en gammel Folkevisemelodi. Eventyrets mystiske Glans er over den og aldrig virker den heller saa betagende, som naar han helt gir sig hen i Eventyrets Stemning, naar han fører os ind i sine dybe Skoge, hvor Troldfuglen lever og kjæmper, og hvor Menneskefod aldrig har traadt. Som ingen anden kjender han den stille Susen i Træerne derinde, den høitidsfulde ensomhed, den bange Forventning.

 

Kunsthistoriker Sverre Følstad, foredrag på Blomqvist 2. oktober 2020.