Th. Kittelsens Lauvlia i Sigdal

LauvliaLauvlia ligger i naturskjønne omgivelser like ovenfor vannet Soneren i Sigdal. Rett over vannet ser vi Baaneberget og Norefjell, og mot vest kneiser den forunderlige Andersnatten som sammen med de blå Eggedalsfjella speiler seg i vannet og skaper en trolsk og eventyrlig stemning. Bak Lauvlia ligger eventyrskogen og Flya hvor han vandret mange ganger og fant både nøkken, troll og tusser. Denne utsikten og stemningen som er på Lauvlia, fasinerte Kittelsen og han gjenskapte den gang på gang i mange av sine fine bilder.

Lauvlia, Th.Kittelsens kunstnerhjem i Sigdal, av Åse Tangerud

Både ute og inne finnes fortsatt Kittelsens egne utskjæringer og malte motiver. Utvendig har husene flere utskjæringer rundt inngangene, bl.a. med hoder på stolpene ved atelierinngangen. De fleste dørene inne har han dekorert, noen på begge sider. Peisen er dekorert og har utskårete vannliljer på toppen. Sittebenken i peisestuen har utskårete bjørnehoder – et på hver ende – ”for at gjestene skulle sitte trykt”. Han har også laget en fin vindushylle rundt blyglassvinduet i soverommet.

Mens de bodde i Hvitsten (1891 – 1896) var de på besøk hos kunstnervennen Christian Skredsvig som hadde bosatt seg høyt oppe i Eggedal i Hagan. Theodor ble meget betatt av den vakre, uberørte naturen og det spesielle lyset, og ønsket etterhvert å flytte hit.

Til Skredsvig oppe i Eggedal, skrev han engang: ”Jeg er og blir i grunnen en havmann. Jeg trives pinadø ikke unntagen ved havet. Du er en gammel bjelkebonde. Der du har løv, må jeg ha tang”.  – Men det skulle ikke gå lenge før Kittelsen selv var bjelkebonde. Disse to hadde i alle år brevvekslet med hverandre, og i brev senere klager Kittelsen sin nød til Skredsvig. ”Jeg må vekk herfra” skriver han. ”Jeg må ut i Guds frie natur, må få lov til å ha pusterom”. Som den gode venn Skredsvig var, ordnet han det slik at de fikk leiet Solegården ved Solevannets nordende.

Hit kom de i 1896, med sine tre barn. Her fullførte Theodor serien «Svartedauen», av mange ansett som hans hovedverk. Også stoff til andre av sine sentrale temakretser og genrer fant han her i hjertet av skog-Norge, langt fra allfarvei. «Den frie Natur rundt om mig gjør mig glad og stærk… og en ting til: her kan en ha Fattigdom og Sorg for sig selv, den slipper at bli lugtet paa af væmmelige Mennesker. Der gaar ikke saa let Mug paa en heroppe, de uendelige Trakter rundt om lokker og drar med al sin Friskhed og uudtømmerlige Rigdom – altid vil jeg finde noget nyt.

Familien ble møtt med vennlighet av bygdefolket både i Eggedal og senere i Lauvlia. På en velkomstfest hos Skredsvig møtte mange av bygdas folk opp. Det ble sunget en sang med følgende avslutningslinjer:

Di trudde Hvidsten var heile Norje
Og Norje bare for dom med Gull.
Nei her i Eggedal er Verden større
Og opriktig Fattigdom forsmaar vi ei!

Selv om hele familien fant seg godt til rette på gården Sole, hadde de hele tiden en drøm om å bygge sitt eget hjem. En sommerdag i 1898 var Inga og Theodor på vei hjem fra et besøk lenger ute i bygda. De kom luntene med hest og skranglekjerre bortetter veien som den gang gikk på oversiden av tomten her – ”Gamleveien” som vi kaller den i dag.

De fikk se denne fine bjørkeli så vakker at de må stanse. Over løvtoppene lyste det stille blå vannet, og landet på den andre siden, Baaneberget, speilet seg i stråler. Lenger borte blånet Norefjell og de blå Eggedalsfjella med enkelte skinnende hvite snøflekker på. Og mot vest kneiste Andersnatten. Det lyste i de hvite bjerkestammene og glitret av sol i det myke løvet.

Theodor utbryter : ”Å – den som hadde eid en slik liten flekk. Herregud – paa den haugen der mellom bjerkeløvet skulde jeg ønske, jeg kunde bygge vort hus.” Han ga stedet med en gang navnet Lauvlia. Og slik ble det – de fikk kjøpt tomten – det var ikke så mye bonden skulle ha for den heller, det var bare en liten jordflekk full av stein og maur, som han sa. Den lå omkring der hvor restene av muren etter den vesle stua til han Kåte-Reiar hadde ligget. Kåte-Reiar hadde levd for et par menneskealdrer siden, og navnet hadde han fått fordi han var så kåt og sprek. Det gikk mange muntre og grove historier om han Kåte-Reiar i bygden ennå. Stedet hette Kåsehaugen – en liten husmannsplass hadde det vært.

Etter mye slit og med hele familiens innsats ble lia ryddet og snart omskapt til en lykkelig oase der barn, dyr og voksne kunne boltre seg fritt.

Selv gauken maatte titte paa all herligheten i Lauvlia. Han satte seg paa taket og gol slik at tonen hoppet langt over bjerketoppene og det blanke vann helt bort til Baaneberget. Og Baaneberget spillet sin stille musik i vidunderlig straalende speilbilleder. Saa sank dagen. Asperne raslet svagt, og aftensolens sidste døende solglimt svandt fra det fjerne Norefjeld. Da løftet Andersnatten sit mørke tungsindige kjæmpehode over alt andet. Som et vældig troll stirret fjeldet over til det lille Lauvlia. Speilbilledet stod som en svart søile fra den ene bred til den anden.

Andersnatten speiler seg

Andersnatten speiler seg

 

Det sto nok et stort ry av det vesle stedet vort rundt om i bygden, vi fik besøk baade av Per og Pål. Det hændte ofte, at en kjærring med en pose bygdesladder og et par lopper ogsaa slang indom.  Kaffe skulde de alle ha, det var selvsagt. Og saa maatte de «sjaa seg om».  «Det gaar pinadød ikkje an detta», sa den underlige tassen, naboen vaar, «dere har det mykje finare end vi har det heime og alle andre her bortetter ogsaa». –


Da hovedhuset sto innflyttingsklart i 1899 ” ble det en flyttedag så travel og munter som en lystig brudefærd”. Da familien flyttet inn på Lauvlia var Theodor 42 år og Inga 31 og mor til 5 barn, den eldste 9 år. Ytterligere 3 barn ble født her.

Dette er det eneste huset Kittelsen fikk bygget selv, og han dekorerte det med egne utskjæringer og malte motiver både utvendig og innvendig. På 1890 tallet var det moderne å legge vekt på egenproduserte gjenstander i innredningen. En norsk parallell er Gerhard Munthe, en svensk er Carl Larsson. Mye av impulsene for dette kom fra tidsskriftet ”The Studio” som vi vet Skredsvig abonnerte på. Her ble bl.a. stilen til den engelske formgiveren grundig presentert. Så selv om vi synes Kittelsens utsmykninger er annerledes i dag er de et bevist redskap fra hans side. Stilen derimot, og den frodige fantasien, er hans alene, dette var det ingen som kunne lage maken til.  Det er viktig å huske på at Kittelsen var svært moderne for sin tid, både når det gjaldt arkitektur, klær, utsmykninger og møblering. 

Theodor skriver i et brev til en venn i innflyttningstiden at: «Min kone og jeg laver det meste selv. Jeg skjærer i tre og maler og dekorerer. Og hun kan både veve og sy, som det sømmer seg for en prinsesse som er blitt bergtatt av trollet» 

Livet her på Lauvlia fikk stor betydning for Th. Kittelsens utvikling som kunstner. Han hadde levd et omflakkende liv, nå kunne de endelig slå seg til ro, med sitt eget.

Theodor skriver i boken Folk og Trold at han endelig hadde fått et Arbeidsværelse i fred og ro efter sitt eget hode. Og at ”mange billeder og tanker har vandret ut fra det lille atelieret med de mørke bjelkevæggene deroppe”.

Etter hvert ble det flere hus på tomten, bryggerhus borte ved bekken og stabbur og hønsehus. De hadde også et fjøs som måtte vike plassen da den nye veien kom.

Lauvlia ble drevet som et lite gårdsbruk. De hadde to kuer, sauer, høner og gris. Akkurat som sine naboer levde de i pakt med årstidene – de dyrket poteter og grønnsaker, høstet frukt og bær, de fisket og slaktet. Til hjelp hadde de tjenestepike og naboer som utførte forskjellig arbeid. Inga var den som tok ansvar for alle de daglige gjøremål, og det var også hun som reiste til Kristiania og solgte bildene hans. Hun ble av mange karakterisert som den fødte kunstnerkone.

Inga og Theodor skuer utover sitt Soria Moria

Inga og Theodor skuer utover sitt Soria Moria

Her på Lauvlia opplevde familien sine lykkeligste år, og Theodor hadde sin mest produktive periode de årene han bodde her. Når han sto her på svalgangen, følte han seg som en konge i sitt lille kongerike. Barn og dyr tumlet rundt på tunet, og utsikten herfra ga ham stor inspirasjon.

 

 

 

 

I et brev «Fra Lauvlia» omkring 1900 til O. Sartz, hans venn fra fyret på Jomfruland står det;

Vi bor nu i Sigdal med en aldeles deilig natur med utsigt til Norefjeld, og kommer du engang herop saa skal jeg motta dig med aapne arme, husrum, hjerterum og Jamaicarum. Og da jeg vet du er en fæl ”matkraas” saa skal jeg slagte en fet kalv – akkurat som for den fortapte søn. Her hvor vi nu bor var bare vilde skogen – bjerkeskog mest. Jeg fik tilfældig se stedet og blev slaaet av dets deilige naturskjønnhet. Jeg sa: her vilde jeg gjerne bo, leve og dø. Hvorfor kan ikke Norge gi m i g en slik plads!
Og vi har slitt og strævet! Jeg synes det er all ære værd – det vover jeg at si. Nu staar hus og huse paa haugen – jeg har et hyggelig atelier, peisestue og meget mer. Vi har høns og duer og ænder og kaniner – ja endog to hareunger. Vi bor like ved et stort vand ”Soneren” med utsikt mot alle Eggedalsfjellene – Rantehornene og Norefjeld – det deiligste fjeld av alle. Inga og barna og jeg var nylig en tur der oppe – deiligere fjeldvidder gies der neppe, og jeg skulde bare ønske en ny sommer og en ny tur derop – det var himmeldeilig! Alt kav og slit og nerveskit blir saa deilig borte i den store, frie urnaturen derope. Den ligner havet og er igrunden det samme. Men den gir den frihet mer, at man ikke er bænkesat i en baat, men kan trampe i stenen og gaa – gaa – gaa fram i den deilige friske ensomhet som minder om den tid da Guds aand svævet over vandene!

Her hadde familien tenkt å bo resten av sitt liv, men slik gikk det ikke. Selv om Theodor arbeidet hardt og fikk solgt en god del av sine bilder, var økonomien stadig et stort problem. Så i 1909 så de ingen annen utvei enn å selge hjemmet sitt her i Sigdal.

Pengenød var det støtt, men Inga og Theodor var flinke til å skjule det for sine barn. Eldste datteren Ingrid var hele 15 år før hun skjønte at foreldrene hadde store økonomiske problemer.
Måtte Gud bevare våre barn fra å bli kunstnere, pleide Theodor å si til Inga. I et brev til en venn skriver han: ”Det er mange ganger fryktelig tungt å være norsk kunstner – så tungt at det synes håpløst. Men det nytter ikke å slå seg til ro med den tanken. En får reise seg og rusle videre. Var jeg ikke så glad i naturen, i hver blomst, i hver bekk – så neimen om jeg orket det. Men naturen er en herlig trøst”.

Etter at Kittelsen solgte Lauvlia i 1909, har stedet her vært i privat eie. Sigdal kommune og Buskerud Fylkeskommune har heldigvis fått kjøpt kunstnerhjemmet. Kunstnerdalen Kulturmuseum har ansvaret for drift av stedet og i 1995 ble Lauvlia offisielt åpnet av Dronning Sonja.

Et omfattende restaureringsarbeid er blitt gjort for å tilbakeføre Lauvlia, så autentisk som mulig til da Inga og Theodor bodde her.  Etter opptegnelser fra familien, er farger, originale bilder og møbler tilbake – supplert med tidsriktig inventar. Lauvlia fremstår i dag som det mest personlige minnesmerke i Norge etter vår folkekjære kunstner. Både ute og inne finnes fortsatt Th. Kittelsens egne utskårne og malte motiv. Hvert år viser Lauvlia en ny temautstilling av Th. Kittelsens originalarbeider. Bilder blir lånt inn fra offentlige og private eiere.
Svært mye av Th. Kittelsens kunst er i privat eie, og dette gjør at Lauvlia ved flere anledninger har vist bilder som aldri tidligere er vist offentlig. I dag er kunstnerhjemmet Sigdal kommunes mest besøkte kulturinstitusjon.

Stabburet og hønsehuset er blitt «Barnas hus», hvor ungene kan skape noe selv med sin egen fantasi og skaperglede. Dette er blitt utrolig populært. I «Barnas sti» er det store og små skulpturer av Tom Berre som leder opp mot Trollborgen/amfiet som også brukes til ulike arrangementer.

Guider tar besøkende med på en «reise» i huset hvor det fortelles om familielivet, historier fra Theodors liv, hans kunst og perioden de bodde i Lauvlia.

I Bryggerhuset er det museumsbutikk hvor man kan få kjøpt bøker, reproduksjoner, postkort m.m.  Enkel servering av lokal mat kan kjøpes fra «Ingas kjøkkenvindu». Sittegrupper er plassert rundt om på området.

Ved Soneren er det flott badeplass til glede for store og små. Lauvlia er også utgangspunkt for turer. «Gamleveien» skiltet kultursti med Kittelsenmotiv, eller til «Flya», en tur datteren Ingrid har beskrevet i sin erindringsbok «Tirilil-Tove».  Trillemarka naturreservat ligger mellom dalførene Sigdal og Numedal og med sin trolske og varierte natur har området vært inspirasjon til mange av illustrasjonene til våre folkeeventyr. Merkede sykkelstier som passer de fleste.  Muligheter for padling på Soneren. Eller hva med en tur til Andersnatten hvor du kan skue utover dalen og ned på Lauvlia. 

Lauvlia har også sin egen venneforening som er aktiv i prosessen med å gjenskape Lauvlia som det var på familien Kittelsens tid, både ute og inne. Venneforeningen bidrar både praktisk og økonomisk til Lauvlias beste. Inga og Theodors etterkommere har også velvillig bidradd til at stedet har blitt så autentisk som mulig. Også ved utlån og gaver av gjenstander som har vært i huset. Forskjellige organisasjoner har også bidradd økonomisk.

Lauvlia er en stor arv vi skal ivareta – og bevare for ettertiden,– og som skal være tilgjengelig for et bredt publikum.

Lauvlia skal være et senter for opplevelse og livsglede, et Soria Moria for fantasi og
skaperglede. Vi skal gi de besøkende en opplevelse av å komme inn i Th. Kittelsens rike. Vi skal videreføre Th. Kittelsens unike evne til å levendegjøre alt han så omkring seg.


                            Lauvlia – et skritt nærmere Soria Moria

Vårt mål er å fremme Th. Kittelsens mangfoldige kunstnerliv, og hva tiden på Lauvlia betydde for ham og hans skaperkraft. Vi skal, ved hjelp av Kittelsens kunst og historie, inspirere barn og voksne til å oppdage naturen på sin måte, og til å ta i bruk sin egen fantasi og skaperglede.

LAUVLIA HOLDER ÅPENT I SOMMERSESONGEN
MAI – SEPTEMBER.
Åpent utenfor faste åpningstider på bestilling.


                      «Livets korte lykke mellom de store, store skygger.»
                                              Th. Kittelsen

Tekst og sitater. Januar 2014 Åse Tangerud, daglig leder Lauvlia
Tirilil Tove, Ingrid Kittelsen Treider 2 utg. 1997
Folk og Trold, Theodor Kittelsen, faksimileutg. 1997
Th. Kittelsen, Fra Lauvlia til våre hjerter, Koefoed – Økland 2007
Theodor Kittelsen, Den norske faun. Odd Hølaas 1957
Th. Kittelsen, Kjente og ukjente sider ved kunstneren, Koefoed – Økland 1999
Tidligere guidemaler og forskjellige sitater fra Lauvlias arkiv.
Bilder i Lauvlias eie. Fotograf Tor Kornstad og Bjørn Johnsen.

Lauvlias nettsider

Åse Tangerud, daglig leder, Lauvlia

EnglishNorway